Fra sykeseng til langdistansekjøring:

I det vi entrer den store hundegården ser jeg meg rundt. Påskeværet vi drømte om, har valgt å dukke opp akkurat denne dagen. Fjorten par forventningsfulle øyne er vendt mot oss, haler logrer og hoder legges på skakke.

Det utstøtes et og annet opprømt bjeff. Det er tydelig at vi er et velkomment tilskudd i hundegården.

Her er det god plass. Det er ryddig og rent. Hundene ser ut til å ha det som plommen i egget. Richard forteller meg at han får mye god hjelp med hundene fra pappaen Arve og kjæresten Stine.

Richard slipper ut hundene fra sine respektive plasser. Det blir raskt et virvar av lykkelige hunder rundt oss, og før jeg vet ordet av det har jeg både fått et kyss fra en Alaska-husky og snørr på fotolinsa. Alle vil være med på turen vi skal ut på i dag.

Jeg føler at jeg og hundene er helt på samme kanal, vi gleder oss akkurat like mye. Dog forsøker jeg å ikke hoppe rundt på samme måte som hundene, i ren skjær glede over tanken på en dag på fjellet i dette været. Litt folkeskikk må en journalist ha.

Man skulle kanskje tro det raskt kunne utartet seg til det komplette kaos med fjorten opprømte hunder.

Jeg lar meg derfor imponere når hundene lystrer navnet sitt, og blir lastet inn i hengeren raskt og effektivt.

Etter en halvtimes kjøring ankommer vi terrenget vi skal kjøre i. Puddersnøen glitrer i sola, og fjellene rundt oss skinner hvitt mot oss, i kontrast mot den blå himmelen. Det er mye utstyr som må gjøres klart for turen.

Mens Richard laster av og gjør klart for å ta ut hundene, tar han meg med på en reise som startet for over tjue år siden.

Han forteller meg om den gangen livet snudde så brått. I en alder av bare tjue år, ble den aktive, frilufts-interesserte unge mannen, brått veldig syk og hasteoperert i magen. Fra legene fikk han dommen, diagnosen kronisk inflammatorisk tarmsykdom, Morbus Crohn.

- Det er en auto immun sykdom som fører til betennelser i fordøyelsessystemet, og kan føre til ødeleggelser av tarmene, forklarer han.

Han forteller at han i dårlige perioder måtte på toalettet opptil 80 ganger i døgnet. Han foretrekker å bruke tiden sin på fjellet, men i slike perioder kunne han knapt forlate toalettet.

Nå har han permanent utlagt tynntarm, også kalt iliostomi.

- Det ble en lettelse for meg som er så glad i å være ute på fjellet. Det er faktisk mye bedre å ha en pose på magen enn å måtte dra buksa ned i tide og utide. Det er jo tross alt bedre å bytte en stomipose i 40 minusgrader, enn det er å sitte med rumpa bar, spøker han.

Sleden og seletøyet er klart, nå mangler bare hundene. Richard henter den ene etter den andre, og spenner dem fast. Det er ingen tvil om at hundene er klare for tur.

De hopper, logrer og uler i kor. Det er umulig å føre en normal samtale.

- Jeg tror hundekjørere er av de hundeeierne som kanskje er mest allergisk mot støy. Man vil jo ikke være til bry, sier Richard og ser bort på to skigåere som nettopp har parkert ved siden av oss.

Skigåerne smiler mot oss, og det later til at vi ikke er til bry for noen. De ønsker oss en god tur i det vi tar løs fra parkeringsplassen med retning fjellet.

Fra det øyeblikket sleden er i bevegelse, er det helt stille blant hundene. Det eneste vi hører er lyden av sleden som glir lett gjennom puddersnøen, og et og annet prust fra hundene.

- Hundekjøring betyr alt for meg. Det er terapi for både kropp og sjel å være ute med hundene. Jeg tror faktisk jeg kan takke hundene for at jeg er så frisk som jeg er i dag, de har hjulpet meg til å komme meg ut, sier Richard takknemlig.

Han mimrer tilbake samtidig som hundene fører oss innover det snødekte fjellet. Han forteller at begynnelsen på denne lidenskapen startet med én Alaska-husky og en pulk. Nå har han fjorten hunder, men på det meste hadde han over tjue.

Det første løpet han stilte på var Troms Quest. Da var konkurranseinstinktet for alvor tent. I ettertid har han også stilt to ganger på Finnmarksløpet.

- Første gangen stilte jeg med åtte hunder, jeg trodde kanskje jeg var forberedt, men verken jeg eller hundene var helt forberedt på den lange distansen den gangen.

Neste gang han stilte i Finnmarksløpet var både han og spannet bedre forberedt og fullførte løpet. Nå drømmer han om å stille spannet i Finnmarksløpet igjen, helst i klassen som kjører den lengste distansen.

- Jeg ble litt skuffet når det ble avlyst i år på grunn av pandemien, jeg følte at både jeg og hundene var godt trent og forberedt på å stille i år, sier han.

Plutselig blir vi avbrutt. Det er bom stopp på slede og hunder. Vi var i ferd med å passere et parti med mye fjellbjørk, på vei ned mot ei myr.

- Det hender seg at de bjørkene flytter på seg og hopper midt inn i hundespannet, spøker Richard samtidig som han rutinert går frem og løsner spannet fra bjørka.

Det er mye puddersnø, og ingen løyper å kjøre etter. Richard forteller at han vanligvis trekker over til Sverigepå denne tiden for å kjøre etter oppkjørte skuterløyper, da det er lettere for hundene.

- Jeg håper det snart blir slik på denne siden av grensa også, sier Richard håpefullt.

Når vi kommer tilbake ved bilen igjen, er Richard rask med å finne frem en sekk som bugner av kjøtt.

- Hundene skal alltid ha noe snacks når vi er ferdige. I dag er det hestekjøtt på menyen, sier Richard mens han gir hundene den velfortjente belønningen etter hard jobbing.

- Er det alltid er så fint å være ute med hundene som det var i dag?

- De fleste dager er det hard jobbing, dårlig vær og mye motgang. Samtidig er det en lidenskap som holder meg på beina og motivert til å stå opp når formen er som verst, svarer Richard, og uttrykker nok en gang den store kjærligheten og takknemligheten han har overfor hundene.