- Fortjener jeg ikke god helsehjelp?

FAUSKE: Nina og Aleksander er ikke deres virkelige navn. Vi har valgt å anonymisere dem i denne artikkelen.

Saltenposten har fått innsyn i epikriser, journaler, klager til Statsforvalter og avslag på disse, i tillegg til lyd og videofiler som støtter opp om det paret forteller.

Ønsker offentlig debatt

Paret opplever å ikke ha noen kontroll og medbestemmelsesrett over egen hverdag, og retter kraftig kritikk mot LAR ved Nordlandssykehuset for å ikke ta hensyn til §3-1 i Pasient- og brukerrettighetsloven, som omhandler pasientens eller brukerens rett til medvirkning.

De retter også kritikk mot Rus og psykisk helsetjeneste på Fauske (ROP) for manglende oppfølging, og det de beskriver som en nedlatende holdning fra enkelte ansatte ved ROP på Fauske.

Les svar fra Nordlandssykehuset og ROP på Fauske lenger ned i saken.

Paret er fortvilt over måten både kommune og helsevesen møter dem på, og ønsker derfor å gå ut med sin historie i media. De mener begge at det er på tide med en offentlig debatt om hvordan rusavhengige blir møtt, både av helsevesen og andre.

- Ingen verdighet

- Det er så ille her at vi vurderer å flytte for å få bedre helsehjelp og oppfølging. Vi opplever at vi ikke får den oppfølgingen vi har krav på, og enhver form for brukermedvirkning er det bare å se langt etter, sier Nina fortvilt.

Aleksander nikker samtykkende.

Til tross for at han bare er i 30-årene bærer han sterkt preg av smerter i kroppen, og det er spesielt merkbart når han går.

Han forteller at han har vært pasient i LAR i flere år, men at det først var da han flyttet til Fauske og ble tilknyttet LAR i Bodø og ROP på Fauske, at de virkelige problemene startet.

- Jeg var tilknyttet LAR i Tromsø før vi flyttet til Fauske, og det var en helt annen opplevelse. Der ble jeg behandlet med respekt og verdighet. Det opplever jeg ikke her, forteller han.

Han tar en kort pause før han fortsetter å fortelle. Tårene presser på.

- Jeg vil gå så langt som å hevde at det foregår en systematisk diskriminering av rusavhengige her, og at det er en ukultur som har fått lov til å utvikle seg i ROP på Fauske.

- Jeg vet jo hva folk flest tenker om meg, og jeg tror aldri jeg blir kvitt stempelet som «rusmisbruker». Det gjør selvfølgelig vondt å kjenne på følelsen av at jeg er ”mindre verdt” enn andre. Samtidig så mener jeg at helsepersonell som jobber med rusavhengige, bør behandle pasientene sine med verdighet og omsorg.

Sonet dom

Aleksander legger ikke skjul på at han har vært ”skikkelig på kjøret”.

- Når jeg var rundt 20 år krysset jeg en grense jeg aldri burde ha krysset, og jeg begynte å eksperimentere med rusmidler. Jeg skal også være så ærlig å innrømme at jeg har sonet en dom på to år, fordi jeg ranet et apotek i desperasjon da jeg var abstinent. Dette skjedde før jeg traff Nina.

Han forteller at siste delen av soninga skjedde på Sigma Nord, en rusklinikk som behandler avhengighetslidelser ut ifra 12-trinnsmodellen.

- Jeg er faktisk takknemlig for at jeg måtte sone, og for at jeg fikk sone siste del på Sigma Nord. Jeg ønsket oppriktig å komme meg ut av misbruket, så jeg ble igjen for å fullføre opplegget etter at soninga var over.

Kjærlighet ved første blikk

Kort tid etter møtte han Nina. Det var kjærlighet ved første blikk, beskriver paret. Senere skulle de også gifte seg og få et barn sammen.

- Jeg opplevde Aleksander som veldig stabil når han ble fulgt opp av LAR i Tromsø. Han bidro i hjemmet, hadde jobb og var en flink og omsorgsfull pappa og ektemann, forteller Nina.

Den lille familien på tre bosatte seg ikke så langt unna Tromsø.

- Jeg jobbet både i barnehage og rus og psykisk helsetjeneste før jeg selv ble så syk at jeg ikke kunne være i jobb mer, forteller hun videre.

- Det ødela meg

I 2020 flyttet paret til Fauske for å være nærmere øvrig familie.

- Det burde vi aldri ha gjort, for den oppfølginga vi har fått av LAR og kommunal rus- og psykisk helsetjeneste her er natt og dag sammenlignet med slik det var i Tromsø, sier Nina.

Paret mistet omsorgen for datteren, og ting begynte å gå dårligere med Aleksander.

- Jeg opplevde også at den mannen jeg alltid har sett på som pappa døde i armene mine etter å ha forsøkt å gjennopplive han, forteller Aleksander.

Han har vanskelig for å forme setningene. Gråten presser på.

- På kort tid mistet jeg to av de viktigste menneskene i livet mitt. Det ødela meg.

Angst og uro

Han forteller at fastlegen satte ham på beroligende medisiner av typen benzodiazepiner like etter. En gruppe legemidler som blant annet brukes for kortvarig behandling av søvnvansker, og for å dempe uro og angst.

- Jeg hadde så mye angst og uro i kroppen at jeg verken sov eller fikk i meg mat, forteller Aleksander.

Nylig ble han lagt inn på Kortidsenhet rus ved Nordlandssykehuset for å trappe ned på disse medisinene.

La seg frivillig inn

Rus- og avhengighetsbehandling på korttids døgnavdeling innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, er et frivillig tilbud til personer over 18 år som ønsker avrusning, kartlegging, utredning og behandling som et ledd i endring av egne rusmiddelvaner. Dette gjelder både legale og illegale rusmidler, skriver Nordlandssykehuset på sine hjemmesider om avdelingen Aleksander ble innlagt på.

- Jeg var der frivillig for å trappe ned på de beroligende medisinene, men jeg klarte ikke å fullføre oppholdet fordi jeg ville hjem til Nina. Hun er veldig syk for tiden, og jeg ville hjem for ta vare på henne, hevder Aleksander.

- Et umulig valg

Videre forteller Aleksander at da han kom hjem igjen, fikk han en telefon fra sykehuset.

- Jeg fikk tilbud om å reise tilbake til sykehuset for å legge meg inn igjen på avdelinga og fullføre oppholdet, men når jeg ikke ville det, så fikk jeg beskjed om at de ville kutte tilgangen på benzodiazepiner helt brått.

- Jeg ble stilt overfor et umulig valg. Enten være hjemme for å ta meg av Nina som hadde det vanskelig, og dermed bråstoppe på medisinene, eller dra ut til Bodø igjen for å legge meg inn. Jeg valgte Nina.

Han kritiserer Nordlandssykehuset for valget han ble stilt overfor.

- Jeg kunne greid å trappe ned rolig hjemme, men det fikk jeg ikke velge. Jeg opplever valget de ba meg ta som både tvang og straff.

Abstinenser

Benzodiazepiner er medisiner som ifølge Felleskatalogen skal trappes ned gradvis for å unngå abstinenssymptomer. Ved brå seponering av benzodiazepiner kan det oppstå parestesier, perseptoriske forandringer og depersonalisering i en eller flere uker.

- I tillegg fikk jeg beskjed om at Metadon-dosen min skal halveres om kort tid, og det skremmer meg skikkelig. Slik det er nå, så blir jeg veldig syk av abstinenser i timesvis før jeg får en ny dose.

- Har jeg ingenting jeg skal ha sagt om min egen helsehjelp, spør Aleksander fortvilt.

Han har ved flere anledninger bedt om å få prøve en annen type medisin som skal virke bedre og mer langvarig enn Metadon, men det forteller han at han har fått avslag på uten begrunnelse.

- Jeg synes det er helt utrolig at jeg ikke kan få prøve en godkjent medisin som kanskje kan gi meg bedre livskvalitet og mestring i hverdagen. Om jeg skal ha det slik jeg har det nå, så vet jeg ikke hvor mye lenger jeg holder ut.

- Vondt

Nina forteller at det er vondt å være pårørende når hun ser hvordan ektemannen har det.

- Han har stadige anfall som vi mistenker er epileptiske anfall, i tillegg blir han så vanvittig syk når abstinensene kommer når Metadonen mister virkningen. Jeg ser jo hvor vondt han har det, og hvor vanskelig det er å bli hørt, trodd og få hjelp.

Hun har flere ganger slått alarm til helsevesenet angående ektemannens helse, men forteller at hun opplever å bli mistrodd.

- Når Aleksander var tydelig suicidal ble vi bare sendt hjem igjen, og da er det opp til meg å sørge for at han ikke tar sitt eget liv. Slik skal det ikke være.

Vil ikke kommentere

Saltenposten har henvendt seg til Nordlandssykehuset med en rekke spørsmål rundt behandlingen av Aleksander.

Til tross for at han har opphevet taushetsplikten, ønsker ikke sykehuset å kommentere.

- Vi har mottatt henvendelsen, men kan av hensyn til personvern ikke kommentere spørsmål som berører pasient i behandling, er det korte svaret vi får fra klinikksjefen ved Psykisk helse- og rusklinikken, Hedda Soløy-Nilsen.

Ønske om et normalt liv

Aleksander har et sterkt ønske om en stabil hverdag, og et normalt liv.

- Jeg ønsker å være så frisk at jeg kan gå på jobb, og ha overskudd til hverdagen. Slik det er nå så har vi valgt selv å ikke ha samvær med barnet vårt. Vi ønsker ikke at barnet vårt skal se hvor syk jeg er nå.

I dag må Aleksander hente medisinen sin hver dag på apoteket til fast tidspunkt, mens i helgene kommer det noen fra kommunen på døra.

- De kommer ikke inn engang, og det er alltid en nedlatende tone. Jeg føler meg utrolig liten og verdiløs når jeg må ut på trappa og drikke Metadonen foran alle naboene, sier Aleksander.

Han hevder at han har tilbudt seg å ta faste urinprøver som skal bevise at han tar den medisinen han skal, og at han ikke selger Metadonen illegalt.

- Det har jeg fått avslag på, hevder han.

- Det ville betydd mye for oss om Aleksander kunne hentet medisinen en gang i uka, eller hver fjortende dag, sier Nina og legger til:

- Slik det er nå, så kan vi aldri reise bort for å treffe familie og venner.

Kamp mot systemet

Paret går en usikker tid i møte, og de forteller at de er slitne av å kjempe mot systemet. Aleksander har bedt om samtaler ved ROP på Fauske for å takle tunge dager, men alt han har fått tilbud om er én time i måneden, forteller han. Dette mener han ikke er nok.

- Er det virkelig slik at jeg ikke fortjener god helsehjelp bare fordi jeg er rusavhengig, spør Aleksander med tårer i øynene.

Nina tar tak i handa til Aleksander og trykker den forsiktig. Et lite tegn på kjærlighet, og kanskje et lite glimt av håp om en bedre fremtid.

Kommunedirektøren svarer på kritikk

Vikarierende kommunedirektør i Fauske kommune, Ann-Elin Os, bekrefter via e-post at hun er gjort kjent med saken, og at hun vil svare på generelt grunnlag.

Aleksander har opphevet taushetsplikten overfor Fauske kommune, men kommunedirektøren ønsker ikke å kommentere enkeltsaker i media.

- Saker som denne behandles internt i henhold til våre rutiner, skriver hun.

-Avhengige av dialog

Videre forklarer hun at når kommunen har brukere med behov for tjenester innenfor rus og psykiatri (ROP-tjenesten), bruker de nødvendig tid på å kartlegge behov.

- Dette gjøres i samarbeid mellom bruker, eventuelt pårørende, fastlege og/eller kommuneoverlegen og tjenestene. Men for at vi skal kunne gi den hjelpen som er nødvendig, er vi helt avhengig av å komme i dialog med brukeren.

-Det er beklagelig

Kommunerådgiveren mener det er synd at Aleksander opplever at tjenestene har sviktet.

- Det er beklagelig om han opplever dette, og det er ikke slik vi ønsker at tjenestene skal bli oppfattet.
Hun bekrefter at kommunen har mottatt en klagesak, og at de nå går gjennom rutinene for å kartlegge de faktiske forholdene.

Kan ikke uttale seg

- Aleksander hevder at han ikke har fått tilbud om en primærkontakt/koordinator ved ROP, stemmer dette?

- Det kan vi ikke uttale oss om, men på generelt grunnlag vil vi si at alle skal få tilbud om en primærkontakt/koordinator ved sammensatte behov. Dette skjer også på grunnlag av dialog mellom bruker og tjenestene. I Fauske kommune er det Tildelingskontoret som er koordinerende enhet og som følger opp brukere i samarbeid med ROP-tjenesten.

- Gode rutiner

Aleksander og Nina ønsker et bedre samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene. De opplever at ROP-tjenesten på Fauske er en av instansene der avtaler sjelden blir fulgt opp, og hevder at ROP er det leddet der kommunikasjonen oftest svikter.

Videre at beskjeder fra LAR og fastlege ikke blir fulgt opp.

- Stemmer dette?
- Vi har interne systemer som skal sikre dialog mellom tjenestene, og i saker som dette har vi en tett dialog mellom alle instanser som er involvert. Ofte har ikke brukeren denne oversikten, og da kan man kanskje oppfatte at beskjeder ikke blir fanget opp. Men vi har gode rutiner og god dokumentasjon på at dette blir gjort, svarer kommunedirektøren.