Forskjellen på ermer og armer

Selv er jeg veldig opptatt av å ha et godt ordforråd. Både på norsk og engelsk. Det er ikke sånn at jeg bruker mye tid på det, men når jeg møter på nye ord eller ord som gir en grad mer presis beskrivelse av noe jeg allerede har et godt ord for, så blir jeg en smule jøger eller oppstemt.

Møter jeg på ord i ett av disse språkene som jeg ikke har lagret i hjernen tidligere, så er det viktig å slå det opp, lære betydningen og så ha det parat til jeg får bruk for det ved neste anledning.

Her i avisa har jeg i noen tilfeller ønsket å inkludere samiske ord. Mest av alt fordi jeg jeg mener det gir et mer presist språk, OG kan gi andre en anledning til å utvide sitt repertoar eller bli nysgjerrig på en annen, om enn hjemlig, kultur. Og kanskje tilegne seg mer kunnskap som følge.

Men det er ikke alltid at jeg får samtykke til å for eksempel skrive «nieida» om ei samisk jente, selv om nieida er det samiske ordet for jente og i mitt hode derfor mer presist. Som nyhetsmedium er det viktig at vi snakker et språk som favner vårt publikum. Det er ikke sikkert alle ville sette pris på å møte på et ord de ikke øyeblikkelig har i sin makt.

Det gjelder også fremmedord, akademiske ord eller ord som er spesifikke for et yrke eller annen gruppering i samfunnet. Det er foretrukket å bruke ord som de aller fleste er kjent med, for at det ikke skal bli møtte med motstand i hver enkelt av oss som leser avisa. Så da ofrer vi et mer presist språk, som å kalle en rødlig hest for en fuks - eller en kastrert hingst for vallak (- uten nærmere forklaring) for å nå alle.

Helt trygg kan vi ikke være, på at alle forstår det samme som vi uttrykker. En annen måte språk kan bli upresist på er om man har forskjellig erfaring eller begrepshorisont for det man vil fortelle, enn de fleste andre. Jeg har for eksempel flere ganger tenkt på min egen lille datter som gullungen min. Og så tar jeg meg i det, for det ordet – gullunge - var i min oppvekst brukt som skjellsord. En gullunge var en som smisket eller prøvde å være bedre en hen er eller var, ofte i situasjoner med lærere. Så jeg vil jo ikke bruke et skjellsord på min lille solstråle. Som da av og til blir omtalt som gullbabyen min isteden, - for det er jo noe helt annet.

Det kan også være variasjoner ulike steder i landet som kan gi utfordringer eller ende med at noen får seg bank. Jeg jobbet i en koselig kaffebutikk i Rogaland for en del år siden. Det kom en kunde inn og spurte etter en vare. Det viste seg at vi var fri for den varen. Og jeg formidlet dette til kunden. Dama, jeg tror det var ei dame, jeg husker ikke helt for jeg ble så sjokkert over det som så skjedde.. Dama satte opp et ansikt som om noen hadde klapsa til henne eller helt uten lov hadde kløpet henne i rumpa. Og så utbrøt hun: ”FRI FOR??? Hva i alle dager mener du med at dere er FRI FOR, sånn eller slik?? ”. Jeg mista haka ned på gulvet og stotret frem: ”Jeg altså mente bare at vi er TOM FOR den varen, altså kremt.. ”.

Så, visstnok er ikke det er uttrykk noe som alle i Norge er kjent med. Jeg trodde kanskje dama gav uttrykk for en Rogalands-ting. Men har i ettertid hørt andre fra de området bruke samme uttrykket med flid og omhu. Så det skulle ikke være det, og på den måten ser jeg ikke at jeg kunne ha gjort noe annerledes i det tilfeller. Men kunden har alltid rett så..

En annen ting som kan være vanskelig å holde styr på er å ta ”forholdsregler” eller ”forhåndsregler”. Det har jeg ennå ikke, i en alder av mange og førti, lært meg.. men det jeg kan er forskjellen på ”ermer” og ”armer”. Jeg mener at jeg har så god kontroll på det at det ikke er et problem. Likevel hadde jeg
i sommer skrevet en sak hvor jeg hadde uttrykket at noen måtte ”brette opp armene”.. og det gikk ikke min gode og til-
synelatende like språkglade kollega hus forbi.

Det er i alle fall sånn at jeg HVER DAG når jeg skal vaske hendene på gullbabyen min, absolutt tar mine forholdsregler og ber dattera mi brette opp ERMENE og ikke armene, før vi synger vaske hender-sangen for full hals på toalettet i barnehagen.

Så jeg fikk meg en billedlig på trynet, da han påpekte det. Det kan hende at jeg bare hadde vært for ”god” å notere det et intervjuobjekt hadde uttalt, at jeg hadde fått med denne plagsomme feilbenevningen. Kjipt var det i alle fall. Og jeg klarer så visst ikke å glemme det. Kan hende er det dette alene som er ut-
gangspunktet for at jeg i det hele tatt skriver dette synspunktet.