Fire generasjoner med minnebøker

Mariann Strømdal er en som samler på ting. Det gjorde også farsslekta hennes. Takket være det har hun minnebøkene som tilhørte både bestefaren, foreldrene, henne selv, mannen Leif og datteren Lill-Hege. Barnebarnet Maja har også hatt minnebok, men den er ikke i Marianns arkiv.

Mariann har brukt gråværsdager i påska til å rydde og systematisere papirer, og det var da noen av minnebøkene dukket opp.

- Jeg har god tid som pensjonist og koser meg mens jeg rydder, sier hun.

På spisebordet i huset på Strømdal ligger små og mellomstore bøker spredt utover. Den minste minneboka er på størrelse med en mobiltelefon og den største er litt større enn et halvt A4-ark. Noen er ensfargete, andre har fargerike omslag.

Penest av dem alle er kanskje den eldste minneboka som tilhørte bestefaren til Mariann fra Fygle i Lofoten. Den har mørkegrønt fløyelstrekk og innenfor permene er det gulnete ark med sirlig skrevne hilsener i sort blekk. På utsiden står restene av ordet
POESIE med store sølvbokstaver. De første hilsenene er skrevet i 1901, altså for over 100 år siden.

- Både bestefar og foreldrene mine fikk eller kjøpte minnebøkene da de var 18 år, så det var nok ikke vanlig at de hadde slike bøker allerede i småskolealder på den tiden, forteller Mariann.

Det er både hilsener, dikt og gode råd å finne i den eldste boka. En som har signert med R M Skotnes i 1902 har skrevet følgende:

”Vend aldrig munding av noget skytevaapen mod dig selv eller andre, hva enten det er ladet eller ikke”.

Noe slikt ville man neppe funnet i de siste generasjoners minnebøker...

Minnebøkene som tilhørte Marianns foreldre ble tatt i bruk da de gikk på fylkesskolen på Fauske.

- Elevene på skolen kom fra ulike steder og skrev minner til hverandre før deres veier skiltes igjen. Der var ikke nabojenta som skrev i bøkene, men de som de gikk i klasse med, forklarer hun.

Foreldrenes bøker er av enkleste sort - små linjerte notisbøker. Det hadde nok å gjøre med at dette var i mellomkrigstiden. Folk hadde ikke så god råd og det var begrenset hva som var tilgjengelig. Bøkene har også et mer alvorspreget innhold med salmevers og personlige hilsener der vennene takker for tiden de har hatt sammen på skolen og kommer med gode råd.
- Det står her at et av minnene ble skrevet i en regnetime
i 1934. Det er artig å se at de kunne gjøre litt rampestreker allerede da, sier Mariann og ler.

Selv fikk hun sin første minnebok da hun var sju år. Det var den første av tre. I en av bøkene har moren hennes skrevet et minne. På den ene siden har hun tegnet Mariann i ulike situasjoner gjennom dagen, både med dukke og hoppetau, og på den andre siden har hun skrevet hilsen og dekorert med blomster.

- Jeg er veldig glad i det minnet, sier hun.

I minnebøkene til Mariann og mannen begynner det å komme litt mer farger og tegninger, og i datteren Lill-Heges bøker er det enda mer fargerikt. Der er det også skrevet og tegnet med tusj.

I tillegg til en vanlig minnebok med blanke ark, hadde hun en bok som heter ”Mine klassekamerater” der man måtte fylle ut svar på forskjellige spørsmål. Senere ble hilsener skrevet i skoledagbøker og egne minnebøker fra ulike aktiviteter hun var med på.

Ett slags dikt går igjen i alle generasjonene, og det er et dikt som er skrevet på kryss og tvers. I Lill-Heges bok står varianten ”Verden går på kryss og tvers, det gjør også dette vers”, mens i bestefarens bok står det ”Som vinden gaar paa kryss og tvers, saa gaar og dette lille vers”.

- Jeg har ikke noe slikt minne i mine bøker, men jeg husker at det var vanlig også på den tiden, sier Mariann.

Hun synes det er spennende å kunne sammenlikne bøkene.

- Jeg har sansen for bøker og papirer, og jo mer gulnet det er jo bedre. Alt forteller en historie og er et øyeblikksbilde fra en annen tid.

Hun synes det er artig hvis hun vet hvem de som har

skrevet minnene er, men det er ikke noe ”must”.

Noen av minnebøkene har også vært med Mariann bort på Vaffelhjørnet, møteplassen ved kirkekontoret på Straumen. På fredagstreffene der har blant annet minne--

bøkene vært gjenstand for mimring og prat.
- Vi har hatt en ”Husker du”-krok der, og jeg har tatt med en del av de gamle tingene jeg har dit. Mange synes det er artig, og da jeg hadde med minnebøkene var det ei som fortalte at moren min hadde skrevet i minneboka hennes.

Bortsett fra det eldste barnebarnet kjenner ikke Mariann til at de andre barnebarna har hatt minne-
bøker.

- Det er nok ikke så vanlig i dag, og det er litt synd. Nå er det mer vanlig med ”Min første bok” som de får når de er baby og en bok som folk skriver hilsener i ved begravelser.

Hun synes det er trivelig å bla i bøkene og mimre litt.

- Man lurer jo på hvor de har blitt av de man ikke har kontakt med lenger. Ei av de som har skrevet i boka mi har jeg ikke møtt siden jeg var forlover i bryllupet hennes i 1971, men jeg har ennå litt kontakt med henne på
Facebook.