Etter 100 år er allting glemt - eller ikke?

De som kjører riksvei 80 mellom Fauske og Valnesfjord har kanskje lagt merke til minnestøtta som står på en utkjørsel mellom Klungset og Tørresvik. Den er satt opp for at vi ikke skal glemme de to som omkom da deler av Ytre Klungset raste på fjorden; Wilhelm Jacobsen (53) og hans husholderske Hilda Jacobsen (21). De ble aldri funnet, og som det står på støtta: ”Her i raset hviler...”.

I dag kaller man stedet der det skjedde for Raset. Gården som forsvant i leirmassene het Skogan.

På fjordsiden av riksveien er det en liten landtunge som strekker seg utover. Der finner man noen naust og hytter, og den lille bukta har vært et yndet utfartssted - i alle fall før biltrafikken oppe på veien ble så stor som det den er i dag. På oversiden av veien ligger et bolighus, og over der strekker markene seg oppover mot bebyggelsen og gårdene lengre opp mot skogkanten. I skogen ovenfor minnestøtta er restene av en midlertidig vei.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det var deler av området Klungset Vestre som raste ut i sjøen sent på kvelden søndag 30. oktober 1921.

Det skal ha vært en del nedbør utover sommeren det året, men om det var det som var grunnen til at raset gikk, vet man ikke sikkert. I Fauskeboka fra 2002 er det også antydet at et oppkomme av vann på vestsiden eller et dike lengre øst kunne være medvirkende år-
saker. I Fauskeboka fra 1983 står det at det ikke hadde vært regn på en stund, og at jorden var frosset.

Kvelden var stille og klar med måneskinn. Et forlovet par som var ute på sykkeltur fra Holstad mot Fauske den kvelden, kunne havnet i raset dersom de var noen minutter tidligere ute. De hørte et drønn og så trær og telefonstolper rase ut i fjorden.

Det var flere som kunne blitt tatt av raset den kvelden. Tre unge menn og to damer - en av dem var Hilda Jacobsen - var på tur fra Klungset til Fauske for å gå på møte i Frelsesarmeen tidligere samme kveld.

Halvveis ombestemte Hilda seg og ville gå hjem. De andre fulgte henne utover. Da var klokken rundt sju.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Wilhelm Nordhaug (1908-2009) skrev artikkelen om raset i Fauskeboka fra 2002, og har også tegnet hvordan det så ut i området før ulykken. Artikkelen er også gjengitt i årets utgave.

Nordhaugs bror var en av de som var i følge med Hilda Jacobsen den skjebnesvangre kvelden. Om de fulgte henne helt hjem, vites ikke, men det hadde ikke vært usannsynlig om ungdommene hadde blitt værende utover søndagskvelden i stedet for å gå til Fauske som planlagt. I så fall ville de trolig omkommet i rasulykken de også.

Etter en natt uten søvn dro Nordhaug og broren ut for å se på skadene. Et tynt snølag på marka gjorde at det mørke rasområdet så enda mer skremmende ut. Rundt 400 meter av veien var glidd ut sammen med mellom 25 og 30 mål. Der det hadde vært fast land før hadde raset dannet en stor bukt i stedet.

- Ytterst var det bare bratte fjellet som stupte rett i sjøen, og innerst var det leirmasser med rygger og slurer i mellom, og på en av ryggene sto en ku med en isklump i rompa etter å ha vært i sjøen, beskriver han i artikkelen.

I artikkelen i Fauskeboka står det også nevnt en historie som gikk på folkemunne om en mann som var på tur utover veien med hest, kjerre og hund en tid før raset gikk.

- Plutselig stanset hesten og nektet å gå
videre, og hunden gjødde og bar seg som en galning. Kanskje fikk dyrene en omen av det forferdelige som skulle skje i ettertid, skrev Wilhelm Nordhaug.

Dagny Klungseth så ikke raset, men hørte det. I Fauskeboka fra 1983 gjenfortelles et intervju med henne som sto i Nordlands Framtid i 1971. Raset gikk i tre etapper. Først hørtes det ut som om jorden revnet. Deretter kom et brak.

- Det hørtes ut som en flokk med hester med bikkvogner som kom i full galopp etter en frossen landevei, fortalte Klungseth til avisen 50 år etter at det skjedde.

Hun fortalte også om en underlig drøm hun hadde natten i forveien, der hun hadde sett at gården til Wilhelm Jacobsen var borte og at jorden der gården lå var brunsvart. Neste kveld skjedde det på ordentlig.

Våren 1922 ble det bygget ny vei så langt det var mulig i bergveggen. Som det står omtalt i bind 1 av ”Gårdshistorie for Fauske”, måtte de også gjennom de leirmassene som lå etter raset for å fullføre strekningen.

Siden gikk det flere mindre ras i området, og veien var tidvis ikke farbar. Dette skjedde både i mars 1923, vinteren 1925 og i 1930.

Rasulykken i oktober 1921 ble omtalt både i Nordlandsposten, Salten og Nordlands Avis. Overskriften ”En uhyggelig lerraskatastrofe i Fauske” sier det meste. Noen dager senere ble Dagny Klungseths far, Søren Kristensen, intervjuet. Han sprang ut for å se etter at han hadde hørt de to første brakene.

- Det er mørkt og jeg kan ingenting se. Da er det som om det ryr under føttene mine, og jeg springer hurtigst mulig tilbake. Med et drønn synker jorden, hvor jeg for et øyeblikk siden sto, bort.

Kilder:
Fauskeboka 1983
Fauskeboka 2002
Gårdshistorie for Fauske, bind 1