Et møte med en ”helt”

Jeg har jobbet som journalist i Saltenposten siden oktober i 2007, og mange av dem med ansvar for sport, kultur og etter hvert politikk. Det sier seg selv at det gjennom alle disse årene har blitt noen møter med et og annet kjent ansikt.

Jeg har ofte tenkt på min morfar i disse sammenhengene, for han var en mann som hadde respekt for hierarkiet i samfunnet, og at de posisjonene som vi kanskje liker å ha sterke meninger om, skulle respekteres,

Det var en grunn til at folk var ordførere, og at noen var valgt inn på Stortinget. Det var noe litt ekstra over disse.

Jeg vet at jeg sikkert har irritert og opptrådt i grenseland til respektløst til både ordførere og stortingsrepresentanter, men det er nå en del av jobben av og til. Men han hadde sikkert vridd seg litt i stolen, kjenner jeg min morfar rett.

Men stort sett, alle møter med fjes som er vante til å bli gjenkjent, eller som har vært med på ting som har vært spesielle, de har gått fint. Noen har vært litt sære, men vi er jo alle forskjellige som mennesker. Det er lov å være lei også, og tenke at det å snakke med en journalist akkurat nå, det har jeg ikke så lyst til.

Uansett, det som er sagt om at man ikke skal treffe sine helter, men risiko om å bare ende opp som skuffet, det stemmer stort sett ikke for meg.

Forrige uke hadde jeg et møte som var en blanding av begge deler. Men jeg velger å ta med meg det positive.

Jeg fikk en intervjuavtale med Joe Lynn Turner, som kom til Fauske for å spille under Saltenbluesen.

Han er en av de som har vært en del av rockehistoriens innerste gemakker, og det var gøy å sette seg ned for en prat om alt fra oppveksten i New Jersey, hvordan det var å være på den legendariske Woodstock-festivalen i 1969, til hans tid i band som Rainbow, Deep Purple og Yngwie Malmsteen. Jeg må bare si det, om jeg hadde hatt CVen til denne karen, kan det godt hende jeg hadde vært noen hakk høyere på pæra enn det han var. For maken til hyggelig og imøtekommende mann, det skal Joe Lynn Turner ha.

Vi snakket om en karrière på scenen som har vart i 50 år, og som har gitt han det livet som mange av oss bare kunne drømme om mens vi satt på skolebenken som barn og skulle bli rockestjerner.

Han delte historier fra veien og om vennskap med de største navnene som noengang har stått på en scene. Det kunne rett og slett ikke vært bedre, dette var rett og slett tidenes stjernemøte.

Han var også en samfunnsengasjert mann, og fortalte om hvordan vi må slutte å la oss bli påvirket av hva alle andre mener. Han dro en sterk parallell til sitt eget liv, hvor han som rockemusiker har måttet bruke parykk i alle år, fordi han ble skallet allerede i ungdommen på grunn av sykdommen alopecia.

Men, så, sånn cirka akkurat her, tar denne historien en temmelig hard venstresving. For denne sykdommen, den var han helt sikker på at han hadde fått av en vaksine. Og for å si det sånn, den vaksinemotstanden i denne karen, den ville selv Charter-Svein følt seg litt brydd av.

- Staten sprøyter inn nanoroboter i befolkningen, at de ikke skjønner det. Folk er bare sauer som følger gjeteren, men ikke jeg, ble det slått fast i sofakroken.

Så kom vi inn på hvorfor han bor i Belarus og at den krigen som nå pågår i Ukraina fra hans syn ikke var det samme som mitt.

Men, som jeg nikket, smilte og sa:

- Fortell litt mer om hvordan det var å synge i Rainbow.