- Jeg er ikke laget for dette

Men denne gangen skal jeg virkelig overgå meg selv i alvor. For den nordnorske sommeren kan være en brutal opplevelse for en ellers så bleikfeit innfødt.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er ikke overvettes glad i for mye varme. Slik har jeg alltid vært. Det er prentet inn i ryggraden at det er bedre med for mye kulde enn varme. Om man fryser, kan man alltids kle på seg.

Men når du ligger naken og vel så det, men hodet nesten inne i en ståvifte som blåser som om det var bare minutter igjen av livet, da er kortene kastet. Det er ikke mer å kle av seg. Ikke mer vind å oppdrive.

Et av mine mer klare barndommsminner er at jeg setter meg opp i senga i en gloheit sommernatt hjemme i Poppelveien og går i stortutinga. Det var så ufattelig varmt på soverommet. Jeg ga like greit opp og innså at det ikke var noe mer å gjøre enn å begynne å gråte.

Riktig så ille har det ikke vært i voksen alder, selv om det har vært nære på.

Men før jeg legger premisset for episoden hvor jeg var sikker på at jeg skulle gå inn i hummer-modus, altså type rød, så må jeg få klarlagt én ting. Jeg har ikke noe vitenskaplig grunnlag for å si dette, men jeg sverger på at det er forskjell på 32 grader hjemme i Norge og i Spania.

Der nede er det en del av gamet, og jeg rister det av meg i løpet av de ti første minuttene man er der. Hjemme føles det som om man nettopp har landa på Venus om det bikker 25 grader.

Jeg vet jeg syter og alt det der, men det er jo litt interessant også da. At det kan oppleves så forskjellig.

Uansett, jeg er så heldig at soverommet vender mot øst. Det vil si, når klokka blir fire på natte, så peker solstrålene rett i fleisen på meg. Det er ikke så lett å sove når man får 10.000 tusenmetringer som lyser igjennom fem lag med øyelokk om jeg hadde hatt dem.

Løsningen på det var heldigvis en lystett rullegardin, men den hjalp like lite på temperaturen som en skuddsikker vest laget av edderkoppspinn ville stoppet kanonkuler.

For det sola da gjør, er å prøve sitt beste med å få temperaturen inne til å matche sin egen overflate så fort som mulig. For en som var til stede, var den ikke langt unna å lykkes heller.

Det er begrenset for hvor sjarmerende det er med en pute som er klissvåt av svette og en dyne man helst bare vil hive til Gammel-Erik selv.

Da det sto på som verst, måtte jeg prøve å gjøre som bikkja, og puste med tunga hengende ut. Kanskje det kunne få den sinnsyke varmen til å bli mer levelig. Prøv å gjett om det hjalp. Det føltes som om kompressordelen av alle varmepumpene på Rognan var montert på innsiden av veggen.

Det er bare å innrømme det, jeg er ikke laget for dette.

Jeg måtte strekke våpen. Det ble sofaen i stua, som heldigvis har vinduer som ikke er i nærheten av å vende mot sola. Da ble det faktisk to timer på øyet til slutt.

Utenfor vinduet mitt nå, så er lett sommerregn og rundt 13-14 grader i lufta. Jeg håper selvsagt det blir finvær igjen snart, men jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg nyter dette været litt også.

Det er godt å kjenne man er i live, men det får da jammen være måte på også!