Endelig var vi der igjen

Deler av dette synspunktet ble publisert en tidlig junidag for to år siden. Det er gledelig at essensen i det i år gjelder allerede fra før 17. mai.

Også i år har hundene gjennom vinteren og deler av våren fått turene sine på snø, is og asfalt. Vi har gått enten til venstre eller til høyre ut av innkjørselen, og jeg har vært lei av glatt føre og lei av asfalt.

Inntil søndag har løypa som pulsklokka genererer vist (i alle fall i de fleste tilfeller) én av to varianter. Vi kunne kjøpt truger og hodelykt, men det ble nå ikke sånn denne vinteren heller, og det tar jeg på min kappe.

Søndag var tiden inne for noe som ikke hadde skjedd siden 16. november 2023. Den gule og grå turbuksa jeg alltid bruker ble funnet fram som om det var en hvilken som helst dag. Beltet klirrer litt, og i hundeverden betyr det tur.

Det var maremmaen Saulo (2 1/2) og jeg på søndag, mens lapphunden på 11 fikk kortere og roligere tur senere. Etter en knapp kilometer med asfalt, la vi turen inn i skogen ved Sulitjelma hotell.

Opp bakkene bar det. Målet var Qualekummen, der jeg og hundene har mange turer bak oss. Det er ikke langt, men det er bratt og fint og framme ved Gapahuken, trimapparatene i aktivitetsløypa, og postkassen med turboka, konstaterte jeg at sist vi var der var 16.11.23.

Den junidagen for snart to år siden var Saulo sin første tur dit. Etter det har det blitt mange, og han så ut til å fatte håp tidlig på turen om at det var dit vi skulle.

Det er slik jeg velger å tolke han, men trolig er det bare glede over tur sånn generelt. Den gleden deler jeg, og for en vanvittig deilig følelse det er å gå på annet enn asfalt.

For en glede det er når den myke skogbunnen fjærer under skoene. Jeg har brukt disse første dagene av årets ”sesong” til å se på trær som ikke overlevde vinterens stormer, og på andre ting langs ruta som har forandret seg siden sist.

Ikke glem lydene. Enten det er en tørr kvist som knekker under skoen, bekker som sildrer, eller lystig fuglekvitter, så er det lyder jeg forbinder med turglede, rekreasjon, og positive opplevelser.

Det er innskudd på kontoene for både fysisk og mental helse. Synet av en logrende hundehale foran meg, eller en ivrig snusende snute, bringer virkelig fram smilet hos meg.

Vi går over løv som ligger på bakken, forserer små våte myrpartier og ei steintrapp, før vi kommer til et parti så bratt at det er best å holde i tauet som noen klokelig har plassert der.

Vi passerer det som hos meg heter Warholm-buska, der jeg for noen år siden filmet lapphund da han elegant hoppet over den, la det på X (Twitter) og umiddelbart fikk en like av Karsten Warholm.

Naturen er et sted for trim og avslapping samtidig, for å la tankene fare, for å tenke på viktige ting og ikke å tenke i det hele tatt. Å få dette som en daglig bonus på ”bare” det å lufte hundene i 45-60 minutter er ubetalelig.

Søndagens tur ble en påminnelse om hvor heldige vi er som bor så tett på naturen. Mandag gjorde vi det igjen, da bare motsatt vei, og mens jeg skriver dette tirsdag ser jeg fram til ny tur i ettermiddag. Kanskje varierer vi litt i dag også, men Qualekummen skal få besøk.

De mulighetene vi har nå framover er enorme. Glemt er is og sørpe, kalde vintervinder og sure vårdager og glemt er alle skrittene på kjedelig og hard asfalt.

Nå er magien tilbake. Skogene har ønsket oss velkommen tilbake - og vi har jublende takket ja.