- En stor takk til dere alle

Som så mange andre, har også jeg slekt og nær familie som har jobbet i gruvene i Sulis og levd livene sine i gruvebyen. Faktisk, så møtte mamma og pappa hverandre for første gang da de jobbet i gruvene. De er fremdeles gift den dag i dag.

Jeg har hørt mange historier blitt fortalt oppigjennom årene. Mange fine, slik som da mamma og pappa møttes for første gang, men også noen tøffe og vonde historier.

Den mest betydningsfulle av dem alle, er nok imidlertid det som skjedde på Langvannsisen 13. januar 1907.

På tampen av 1906 ble det forsøkt å innføre et kontrollsystem for arbeiderne ved gruveselskapet i Sulitjelma. Kontrollsystemet besto av å henge et nummerskilt rundt halsen på arbeiderne.

Dette ble av arbeiderne selv, kalt et slavemerke.

Arbeiderne ble pålagt å henge dette på halsen når de gikk inn i gruvene og henge det fra seg når de forlot gruvene igjen etter skiftet sitt.

Dette ble møtt med massiv motstand blant arbeiderne, og gruveselskapet mislyktes i det første forsøket på å innføre disse slavemerkene.

Ledelsen ga derimot ikke opp, og det ble tvunget innført i Charlotta gruve. Alle arbeiderne i denne gruva nektet å bære merket rundt halsen. Dette førte til at ledelsen ga samtlige arbeidere sparken.

Denne uretten, i tillegg til det enorme klasseskillet som rådet i Sulitjelma gruber på den tiden, førte til et opprør som skulle vise seg å gi ringvirkninger for alle arbeidere i hele Norges land.

Dette opprøret ble starten på arbeiderbevegelsen. Det de modige arbeiderne gjorde denne januardagen, har preget arbeideres rettigheter i Norge i all ettertid.

Det er historisk, det er beundringsverdig - og det er noe både du og jeg nyter godt av den dag i dag.

Det er en historie vi alle har god grunn til å være stolte av.

At jeg ble glad for at arbeidshelga mi falt på nettopp den helga det var førpremiere på storfilmen Sulis 1907, er vel ikke til å legge skjul på. Men at det skulle bli så bra som det ble, det var jeg ikke forberedt på.

Stemninga i Sulitjelma Fjellandsby var nærmest euforisk. Det strømmet til folk, de fleste av dem godt kledte i varme klær. Absolutt alle med store, spente smil.

Aldri før har jeg vært så nært å gråte av å høre korpsmusikk, som jeg var da Sulitjelma Musikkorps innledet førpremieren med å spille arbeidersanger. Med nød og neppe klarte jeg å holde maska. En liten stund i det minste.

Maska falt nemlig når filmen var over. Den femti kvadrat store skjermen ble helt svart, bortsett fra disse enkle, men betydningsfulle linjene som lyste opp:

Til minne om Tomas Evjen.

Jeg kjente han aldri, men jeg er han evig takknemlig for at han bidro med ideen om å lage film om opprøret på Langvannsisen.

Både Evjen, Storyline NOR, regissør Nils Gaup, manusforfatter Christopher Grøndahl, Anders Bohman og de dyktige skuespillerne fortjener en stor takk for den mest gripende filmopplevelsen jeg noensinne har hatt.

Ikke minst sender jeg en takk til alle de som har bidratt for å skape et innmari bra opplegg rundt førpremieren.

Det var virkelig en glede å være på jobb som journalist ei sånn helg.