Ser på kalenderen og må innrømme at tida fra jul til april har rett og slett forsvunnet! Æ gjer mæ over… gikk tida virkelig så fort før?
Pandemien er ikke over, men heldigvis slipper vi all info om innleggelser, karantene osv. Hvermannsen har hatt eller muligens får denne covid’en en eller annen gang, så ferdig med det!
Idag derimot, så skinner sola i hjertet av Salten. Misvær. Fra å gå på bar asfalt og i lette tursko måtte vi i forrige uke krype til korset igjen med stilongs og vintersko…
Som Halvdan Sivertsen sier: "Han e lang vinter'n men ikkje evig".
Vi vet at mars og april kan være snørike måneder, og vi får ikke gjort så mye med det, annet enn å glede oss til sommeren. Det gjør jeg.
Jeg gleder meg sånn skikkelig til sommeren. Jeg skal nemlig bli bestemor for første gang og jeg klarer nesten ikke å forstå det. Bestemor ja. Hvordan blir jeg som bestemor, mon tro....
Mannen min er bestefar til sju trivelige små og store, og sjøl om jeg er en del av hans barnebarn, blir det vel aldri det samme som å få sine egne, hører jeg de sier.
Min bestemor Anna var ei sånn god bestemor med fine kvaliteter. Hun var min mammas mor. Det var godt å komme til Vestvatn, og få ligge i gamle senger på kjøkkenloftet. Frokosten ved kjøkkenbordet var lang med alt som skulle fortelles og prates om, og bestemor ho hadde tid å høre på oss ungene.
Men hun var også fryktelig bekymret over oss, særlig når det bar til fjells og vi skulle i båten med onkel Roald å sette garn.
Det var ikke alltid vi fortalte at vi skulle i båten, for nettopp å spare henne for den bekymringen.
Hun hadde det aldri travelt. Hun så løsninger, ivaretok ungene og lærte de mye og hadde en tålmodioghet som jeg bare beundret. Hun var en sånn bestemor som bakte, som leste og som sang. Og om hun ikke hadde tid ja, så tok hun seg tid.
Min mamma var også ei sånn da hun ble bestemor til mine unger og min brors unger. Hun kalte alle barnebarna for «gullevennene» sine og var så levende tilstede for dem.
Hun tok de med på skirenn, på orientering i marka, hjalp til med lekser, strikket klær og ikke minst lester til små føtter.
En sånn bestemor vil jeg også bli. En som bestemor-ungen vil komme å være hos, for der er det tid. Masse av tid.
Men vet man hvordan en blir?
Forskere sier nå at de har funnet bevis for det mange som har vokst opp med bestemødre godt vet: Bestemødre har sterke instinkter for omsorg og medfødte egenskaper som gjør at de bryr seg sterkt om sine barnebarn.
Blir jeg den overnervøse bestemoren som syr puter under armene og løper rundt og flytter på krushunder og annet stæsj, slik at de små ikke rører, knuser og i verste fall skjærer seg på "uhellet?
Det vil i så fall bare være bagateller for hva en har grunn for å bekymre seg over i dag.
Jeg er født bekymra, tror jeg. Jeg krisemaksimerer, enn om atte dersom atte.....
Den verden som disse nyfødte skal vokse opp i er jaggu ikke enkel, kontra da jeg selv ble mor på 80 tallet.
Leken og lekeplassene har også forandret seg fra 80-tallet. I dag er lekeplasser med gummi-underlag stadig mer vanlig og barna passes mer på idag, i barnehager, på skolen osv.
På 80 tallet og årene før fantes den nysgjerrige nabokjerringa som ofte «passet på og sa ifra» .
På 80 tallet var det ingen mobil å nå ungene på. Da dro de ut og lekte, og kom hjem når de var sulten og trøtt.
Ingen nettbrett, eller telefoner .
Det var en hel annen lek da enn nå. Hvem husker ikke paradiset, hoppetauet, å spille klink, bytte klinkekuler. og gjerne fotballspill og langball.
I dag "lekes det" over nett. Man må kanskje godta at sånn er verden blitt, men det er synd å se på ungene (og voksne) som nå har ansiktet festet på en liten mobil eller nettbrett, istedenfor å snakke sammen og leke sammen uten digitale verktøy.
Uansett så gjør vel både foreldre og besteforeldre så godt de kan for å verne sine håpefulle, og overfører sin egen barndom til sine. Jeg håper jeg blir en sånn bestemor som har et godt fang, og som blir raus på omsorg. La nå bare sommeren komme.
Men her tror jeg det krever mye innsats både fra foreldre og barn for å klare å balansere hverdagen, slik at skjermene ikke tar overhånd. Nei, la oss finne tilbake leken, til samtalene rundt middagsbordet eller kveldsmaten.
Fortelle om dagen og hvordan den har vært, slippe å bekymre oss over nettroll og harselering over nett som desverre foregår.
Ukas spaltist er 55 år, gift med ”Biggen, mor til to voksne sønner, bor i hjertet av Salten, Misvær, hjelpepleier i hjemmetjenesten, nestleder (12 år) i Menighetsrådet, sopran i Nord-Norges eldste kor, medliturg, tillitsvalgt, frilanser i Saltenposten, fotograf, strikkeglad osv...
