En neongrønn genser

En av de mest bissarre øvelsene man kan gjøre, er å ta en kikk på hvordan man selv har utviklet seg gjennom årenes løp på det rent motemessige planet.

Som et barn av 80-tallet, selv om jeg er født helt på tampen av 1979, så var det meste plankekjøring fram til det gloriøse 90-tallet endelig skulle åpenbare seg.

Det dreide seg i stor grad om å arve klær fra diverse gutter noen år eldre enn meg rundt i Poppelveien i Hauan. Det var blått og rødt, indianere og tegneseriefigurer over det hele. Basert på tapeten jeg hadde på gutterommet, så var jeg tydeligvis veldig inspirert av lastebiler også i min tidlige barndom.

Men det ga seg etter hvert. Like mye som at mine egne ønsker om å ha noen plagg som IKKE var eid av noen andre først.

Når jeg tenker tilbake på 90-tallet, så gjennomgikk jeg alt fra barndom til det å bli voksen gjennom tiåret.

Fra Berlinmurens fall på tiårsdagen min i november 1989, til Y2K-redsel og verdens største rakettinnkjøp på nyttårsaften i 1999, det var kontrastenes tiår for meg.

Men det er lite som slår begynnelsen. På tidlig 90-tall var det nemlig neonfargene som gjorde sitt inntog. Som det eneste som overlevde overgangen fra 80-årene, var det gult, grønt, oransje og lilla som gjaldt.

Jeg glemmer ikke en genser jeg fikk, som var svart med neongrønne striper på armene. Jeg så ut som en humle som hadde fløyet for nært Tsjernobyl, men det var helt riktig look. Jeg har aldri følt meg så kul som den gangen, i hvert fall til den samme genseren fikk selskap av en spraglete bolebukse i flere farger enn det dataskjermen er i stand til å gjengi.

Det var nok sikkert bare i mitt eget hode at denne sannheten jobbet seg fram, men jeg har sjelden vært større helt på fest enn i dette antrekket.

Omtrent samtidig ble vi alle, både han- og hunkjønn, meget inspirert av inntoget til Grunge. Etter de fantastiske musikkårene 91, 92, 93 og 94, var det ikke å vente at det skulle smitte over på motebildet også.

På klassebildet mitt fra niende på Vestmyra ungdomsskole var vi i overkant av 25 elever med. Jeg tror faktisk at rundt 22 av oss var kledd i flanellskjorte. Det gjaldt både gutter og jenter, vi så ut som avgangsklassen på tømmerhuggerlinja nord i Canada.

Så kom vi til slutten av tiåret som ligger hjertet nærmest. Jeg fylte 18 i 1997, og så fram til russetid og alt som kom med det. Som blåruss på gymnaset var kjemi- og prosessklassen litt som utskudd å regne, men jeg tviholdt på alle mine blå plagg til mai var over og vel så det.

Noen hadde funnet et bilde av meg fra den såkalte ”grisefesten” samme år, og jeg kan vel på mange måter konkludere med at det bør ligge som definisjonsbilde av misforstått mote i leksikon.

Det var helt krise. Men klærne var nå én ting, det var verre med det andre som også følger motene, og det var håret.

I tida som blåruss tok jeg det helt ut, og anla blått hår også. Men for å få det så må man først bleke sveisen fullstendig ihjel. Etter blå sveis, var det utrolig nok bleikahår som var in.

Resultatet av det var at alle gikk rundt og så ut som en billig utgave av Eminem. Han kunne glatt kommet til Fauske og bedt ”The Real Slim Shady” om å reise seg, han ville fått problemer med å finne den ekte.

Men til tross for fargevalg og hår, det var et mest formende tiåret i mitt liv.

Jeg ville aldri vært det foruten.