En flyger har endelig landet

Selv om det nok var flest gråværsdager, er det liksom de med solskinn hun husker. Lyden av melkevogna som ruller over gårdsplassen.

Synet av den strålende blå fjorden kronet med Mjønestindene, med en anelse hvitt på toppen. Seks kyr som beiter på det irrgrønne gresset like ved.

Slik var bildene Tove Fagerhøi lagret på netthinna og tok med seg sørover, etter sommerferiene hos mormor og morfar i Breivik.

Og hun har ikke klart å legge de fra seg.

- Noe av det viktigste i barndommen min kommer herfra. Det var alltid hit jeg ville, sier hun og understreker ordene med et bredt smil.

For nå er hun her. Øynene glitrer i det dempede lysskjæret fra flammene i ovnen.

Vi befinner oss på Frendalgården, tidligere kalt Sandberggården, i det ene av de to nordlandshusene i Breivik som Tove har overtatt. Hun skal få det tilbake i sin opprinnelige tilstand, sånn som hun husker det fra somrene den gang da.

Det er mye jobb, men hun er godt i gang. Skreller av gamle, syntetiske 80-tallsbelegg i vinyl og finér. Under finner hun ekte treverk og tømmer. Det er inntil videre et sammensurium av materialer.

Huset på Kroksletta, noen hundre meter lenger bort, kjøpte Tove for fem år siden. Da hadde hun vært på leting etter et gårdsbruk i mange år. Og hun ville så gjerne til Breivik.

- Det var veldig godt å få kjøpe Kroksletta, og siden det ikke så ut til at det ble noe salg på Sandberggården, så bestemte jeg meg.

Drømmen om å overta besteforeldrenes hus ble virkelig to år etter, i 2012. Da måtte hun bare slå til.

Året etterpå solgte hun huset hjemme på Hadeland og flyttet nordover for godt.

Hun føler at hun endelig der hun skal være. Hun, en pensjonert Widerøe-flyger fra Hakadalen, har landet. I dobbel betydning.

Etter å ha tjent sine pensjonspoeng der oppe i det blå, er arbeidsplassen nå flyttet betraktelig mye lenger ned, til bare noen få meter over havet. Elementskifte, fra luft til jord. Og ikke minst, fra sør til nord.

Dit hvor hennes forfedre har dyrket jorda gjennom generasjoner. Nå skal hun fortsette. Gamle kornsorter skal fram i lyset.

- De har et annet gluten, som er bedre for helsa, forteller kvinnen.

Ute pisker regn og hagl øredøvende mot ruta. Hun syns ikke været og klimaet er et problem.

- Nei, jeg kjenner godt til været her, sier Tove og tenker på årene bak spakene. Under alle slags forhold.

Hun gikk flyskolen i USA og jobbet et halvt år som skogbrannflyger i Alaska. Da trodde hun at hun ble vant til hardt vær. Men etter at hun begynte å fly for Widerøe i 1982, skjønte hun at det var feil.

- Det ble bare blåbær mot været her i nord. Jeg husker en gang i Hammerfest, da vi nesten måtte krabbe ut til flyet. Det ble et skikkelig kultursjokk, flirer Tove.

I 1977 begynte hun å jobbe som flyvger. Hun ble tvunget til å slutte etter 22 år, av helsemessige årsaker. Det var i 1999 at hun fikk diagnosen ME.

- Jeg var avkreftet, sier Tove, som måtte la det gå ei stund før hun kunne kjenne savnet etter jobben.

For hun kan ikke glemme at det alltid var et mirakel, det å ta av.

- Den frihetsfølelsen, det å komme over skydekket, og legge igjen alle problemene på bakken.

Det tok kanskje seks år før hun sluttet å fryde seg over hver eneste takeoff. Etter hvert ble det en rutine, som i de fleste andre jobber. Men hun husker arbeidsmiljøet som fantastisk. Og da hun i fire år var eneste kvinnelige flyver i selskapet, ble det mye oppmerksomhet.

- Man var jo veldig godt synlig. Både på godt og ondt. Men det var mest positivt.

Hun legger mer ved i ovnen.

- Nei, sier hun på spørsmålet om det blir ensomt her. Hun har så gode naboer.

Gulvplankene med avflasset gråmaling er kjølige under fotsålene. Lunheten fra ovnen er god.

Tove er opptatt av husenes historie. Hun forteller om sin mormor, som reiste til Namdalen for å arbeide som hushjelp.

- Det var mormors søster, Paula som skulle overta her. Hun skulle gifte seg, men så døde hun to uker før bryllupet sitt, 26 år gammel. Hennes forlovede, Bernhard, ble dermed boende i huset på Kroksletta.

- Han sa at når han ikke fikk den jenta han var glad i, så ville han ikke ha noen andre. Så han giftet seg aldri, forteller Tove lavmælt.

Dramatikken stoppet ikke der, for Bernhards søster hadde en sønn som døde i barsel. Sammen med en annen søster fostret de derfor opp nevøen Ansgar i huset på Kroksletta.

- Han har jeg hatt god kontakt med. Vi kunne snakke mye i telefonen, sier Tove.

Høsten 1937 kom Toves mormor og morfar nordover for å overta Sandberggården.

Det var et lite småbruk med seks kuer, og på det meste var de 11 mennesker som levde sammen på gården. De var stort sett selvberget.

- De hadde melk, kjøtt, smør, poteter, grønnsaker og fisk i sjøen og i vannene. De trengte bare kaffe, sukker og hvetemel.

Toves morfar døde i 1965, og hennes onkel overtok. Etterpå prøvde to av hans sønner seg på å drive gården. Men det ble vanskelig og lite lønnsomt. Siden har naboene slått jorda i en periode.

De siste årene før Tove tok over, har husene stått tomme. Mormora døde i 1988.

- Nå er det bare meg igjen her, sier Tove, som er skilt fra sin tidligere mann.

Hun får hyggelig selskap innimellom av sine to sønner på 18 og 20 år, som til daglig bor i Bodø og Oslo. De er flinke med å ta i et tak, og hun tror de syns det er kjekt.

Det er ikke stille lenger på Sandberggården eller på Kroksletta. Det er hamring og spikring, saging og maling dag ut og dag inn.

Hun har vært nødt til å gå grundig til verks i begge husene. Nesten alt utvendig panel er skiftet, hun har fått lagt nytt tak med torv på, ny drenering er på plass og så er det nødvendig med nytt rør- og elektrisk opplegg.

Hun føler innimellom at hun har gapt over for mye, med to prosjekter gående parallelt. Men hun angrer ikke.

- Det er kolossalt mye jobb, ja. Det hender jeg bare må legge alt fra meg og reise bort noen dager.

Da synes alltid Tove det er fint å komme tilbake. Hun synes stillheten her så god. Den kjenner hun på.

- Den er en kontrast til livet jeg levde før. Når jeg kommer kjørende fra Bodø og passerer Tuvkrysset, da føler jeg at jeg er på tur hjem.