Du kan pakke gjemmekontoret en viss plass!

Åh, det ser så koselig ut. Det hadde vært deilig å kunne ta en slik dag av og til. Bare sitte i sin egen hule og jobbe mens verden går sin gang der ut.

- Det er så herlig å være på gjemmekontor i dag. Jeg logger av nå, kos dere alle der ute.

Følelsen av misunnelse over at folk på sosiale medier melder om at de kan sitte hjemme og jobbe i dag, er stor. Jeg kan ikke det, jeg må ut på saker om både julemesse, skirenn og et politisk møte.

Sånn var det i hvert fall. Det føltes godt å ta en pause fra alt styret som verden består av. Å kunne konsentrere seg fullt og helt om det man skulle gjøre den dagen, og ikke trengte å tenke på andre ting.

Ikke forholde seg til noen andre, men bare jobbe i stua hjemme.

Det er rart hvordan perspektiv kan forandre på hvordan man ser på verden.

Denne uka var jeg på jobb på kveldstid for å gjøre et intervju. Jeg satt på møterommet hvor jag har tilbragt et enormt antall timer siden 2007. Stirret i taket og bare nøt hvor deilig det var å være tilbake på jobb igjen.

Det har faktisk gått så lang tid siden jeg var fysisk på kontoret at jeg nesten har glemt hvordan det føles.

Å kunne ta telefoner uten å bekymre meg for å forstyrre andre, og kunne snu meg til sidemannen og snakke om det jeg jobber med, og hvordan det skal løses på best mulig måte.

Korona har tatt fra oss mye, det er helt sikkert. Men jeg må si at akkurat denne konsekvensen tok meg på senga. Jeg trodde det å kunne se på mine kolleger på en skjerm ville være det samme som å treffe dem i virkeligheten. Så enorm forskjell var det nå ikke?

Men jo, det er det. Man kan ikke bytte ut mellommenneskelige relasjoner med en skjerm og et headset og tro det skal gi den samme uttellingen.

Det er en stor forskjell på å spise en biff og se på et bilde av at man gjør det.

Jeg tok jo denne jobben for å snakke med folk. For å møte dem, og se dem i øynene. Prøve å formidle hva de føler. Hvorfor de snakker med akkurat meg.

Den siste tida har jeg følt meg mer som en oppsøkende telefonselger med alt for lav provisjon. Jeg trenger å være til stede snart. Å skulle gjengi meninger, oppleve konflikter, og ikke minst levende prestasjoner på en scene, krever at man er der.

Jeg savner alt dette. Jeg savner å se en konsert som rører meg. Jeg savner å se en som skuffer meg også. Jeg savner at opposisjonen kaller meg et mikrofonstativ for posisjonen i Fauske, og vice versa.

Jeg savner ti timer lange kommunestyremøter, med saksframlegg så lange at de kunne tvunget hvem som helst i koma.

Jeg savner å se i ansiktet til noen at det hjelper å snakke. At det føles godt å dele ting med meg, akkurat der, akkurat da. Jeg savner å se motet til de som måtte finne på å tale makt, elite og urettferdighet midt imot.

Hjemmekontoret har sin misjon, det er helt sikkert. Og vi kommer nok til å bruke det mer etter koronaen enn vi gjorde før. Ikke bare er det fullt mulig, men sikkert også lurt av og til.

Det er uten tvil et veldig viktig og framtidsrettet supplement til det vi driver med til vanlig.

Men den neste som snakker om det deilige ”gjemmekontoret” vet hvor de kan ta turen. Jeg blir ikke med!