Drømmebiler og fornuft går ikke alltid hånd i hånd

Det handler mye om bil og motor i dagens utgave av Saltenposten. Bil og motor er noe de aller fleste av oss er ganske nødt til å ha et forhold til, blant annet fordi vi bor der vi bor.

Det er slett ikke alt som er i gangavstand, og kollektivtilbudet er ikke forenlig med å ikke ha bil.

Så mens man ganske ofte hører om folk langt oppe i 30-årene i for eksempel Oslo som aldri har hatt lappen (og klarer seg fint med T-bane, buss, elsparkesykkel, og venner med bil), så prøver de fleste her i strøket å sikre seg lappen så fort som mulig, gjerne på 18-årsdagen.

Noen av dem har i lang tid i forveien drømt om hva de helst vil kjøre, men for de fleste tar det nok litt tid før drømmebilen står i oppkjørselen.

Jeg husker gutterommet der veggene var dekket av fotballplakater, men innimellom der var en Lamborghini Countach og en Ferrari Berlinetta, sikkert også en Corvette eller to.

Som ung var jeg langt over middels opptatt av bil, elsket filmer med bilkjøring, har hele veien vært opptatt av blant annet Formel 1 og Nascar, men kom meg aldri dit at det ble skruing og mekking.

Jeg synes det er litt synd at jeg ikke er mer praktisk og ikke har mer kunnskap om sånt den dag i dag, men priser meg desto mer lykkelig over at jeg har folk nær meg som både kan det, liker det - og gjerne hjelper meg når det trengs.

Min første egeneide bil var en Mazda 323, kjøpt av en kompis, og siden har jeg vært innom blant annet Saab 9.3, en Audi og en Ford Mondeo, før jeg nå har landet hos Skoda.

Nåværende modell er en Octavia stasjonsvogn 4x4 Laurin & Klement-utgave, og den passer meg veldig bra. At det ikke er el-bil lever jeg greit med, i alle fall inntil videre.

Den har fint lite av det jeg barndomsdrømmende elsket hos Lamborghini og Ferrari, men desto mer jeg trenger av fornuftige ting. Den er bra på vinterføre, og har fått på helt nye piggdekk. Det betyr mye når man farter mellom Sulis og Fauske, en og annen tur til Bodø, men også til fjells for å stå på ski.

Takboks er på plass, så jeg slipper kommende vinter å ta skiene inn og ut for hver tur, så da er det plass til én eller begge hundene baki bilen.

Praktisk? Ja, veldig. Spennende?, Nei, i alle fall ikke på Lambo eller Ferrari-måten. Men det gjør ikke noe. Det er ikke de som er drømmebilene lenger.

Det siste året, eller sikkert årene, har jeg opplevd gradvis stigende Pick Up-feber. Folk jeg snakker med om det og som har en Pick Up av nyere modell framhever at kjørekomforten er blitt enormt god, i tillegg til at de er robuste, kommer seg fram der ikke alle andre gjør det, og mange av dem ser jo bra ut også.

Et lasteplan virker lettvint for nevnte alpinutstyr, og andre greier som skal fraktes, men med takboksen - og et stort bagasjerom - er det kanskje ikke et must likevel?

Og siden Skoda'en nylig har vært gjennom et par verksted-besøk og en periodisk kjøretøykontroll der alt tyder på at den er i topp stand, så blir det nok oss to en god stund til.

Webastoen sørget for varm bil på morgenen mandag, når disse linjene skrives, og det er langt viktigere enn 0-100 på tre sekunder når vi er på vei inn i den årstiden som har flere blå grader enn røde i Yr.no sin oversikt.

Jeg har ikke hatt noen av bilene jeg drømte om som barn eller ungdom, men jeg har en jeg liker veldig godt.

Akkurat nå holder det helt fint, selv om det fortsatt er lov å drømme om noe hakket mer spektakulært.