Disse skal bli laksemiddager om to år

- Ta av skoene, står det på matta i inngangspartiet til nybgget til Salten Smolt i Breivik.

Jeg skriver meg inn i boka, og blir tatt med inn på kantina.

Åtte-ti ansatte er i gang med lunsjen og det gumles store brødskiver, mange av dem med makrell i tomat, mens praten går og stemningen er god.

Daglig leder Børge Andreassen skal bare få i seg ei brødskive og litt kaffe før han er klar til å ta Saltenposten med på en runde i det nye, toppmoderne anlegget.

- Vi får befruktet rogn hit, og her klekkes de. Så må vi lære dem å spise, sier han.

Fisken skal fra ferskvann til sjøvann og det er ikke en enkel prosess. Det heter smoltifisering.

I vill tilstand skjer smoltifiseringen naturlig i elvene, men i oppdrett har man langt kortere tid. Den perioden der det er optimalt å flytte den fra ferskvann til sjøvann kalles smoltvinduet.

Når yngelen er mellom 100 og 200 gram er den ferdig i Breivik og skal over til matfiskproduksjon, både hos selskapets egne eiere og eksterne kunder.

Salten Smolt er en del av Salten Aqua-gruppen, dannet i 2000 for å gjøre den lokale næringen sterkere i kampen mot de store.

- Nå er det kontroll på hele prosessen fra rogn til spisebord, sier Børge.

- Den aller første fasen er her hos oss og den er helt avgjørende. Her legges grunnlaget. Fisken er her det første leveåret - på land, og så får den ett og et halvt til to år i sjøen, fortsetter han.

I uke 41 fikk de rognkorn som han allerede nå kan si skal havnte blant annet på bordene som julemiddag i Frankrike i 2024.

- Eller i Danmark, Polen eller USA. Noen skal ikke på lengre reise enn til den lokale Coop-butikken.

1. januar kom Børge, som er fra Melbu i Vesterålen, inn som driftsleder i Salten Havbruk (som det het da). Han har vært med hele veien i Brevik, og bor i dag på Tverlandet.

- Jeg skulle hit i noen år og samle erfaring før vi skulle flytte hjem... Jeg samler visst fortsatt erfaring, flirer han.

De ansatte i Breivik er en miks der cirka halvparten er lokale folk, og den andre halvparten bor på Fauske, i Saltdal og i Bodø. Noen er i en vaktordning med én uke på og én uke av for å slippe pendling, mens andre jobber vanlig dagjobbing.

I arbeidet med det nye anlegget ble det sprengt bort 50.000 kubikk masse, og kjørt bort 50.000 til. Det var flere folkemøter for å skape forståelse hos lokalbefolkning og naboer for hva som skulle komme.

- Å bygge ut på eksisterende lokalitet framfor å bygge nytt sparte oss tid med søknader, konsesjoner og så videre. Vi hadde tilgang på alt vi trengte, inkludert ferskvann. Jeg tror ikke det på noe tidspunkt var aktuelt med noe annet enn å være her. Det er helt rett plass, selv om det ikke er kjempesentralt på endel områder, sier han videre.

Nå har det nye anlegget vært i drift i litt over ett år, og går som ei klokke.

- Vi kunne ikke bygge det dyreste, eller det største. Da prøvde vi å bygge det fineste - og et sted der folk virkelig kunne trives, sier den daglige lederen.

Det har de klart. Bygget huser fire hybler til de som har vakt, i tillegg kommer stue, kjøkken og treningsrom. Med stort og smått er det 25 ansatte på anlegget.

- Noen bor halve året her, så det er viktig å gi dem noe de trives med.

I dag er det vaksineringsdag i Breivik.

- En veldig viktig dag for mange tusen små, smiler Børge.

Opplegget for vaksinering er mildt sagt noe annet enn det man møtte selv da man skulle få sine doser med Moderna og Pfizer i Fauske idrettshall eller på administrasjonsbygget i 2020.

Her vaksineres det 20.000 fisk i timen. Ja, du leste riktig.

Etterpå tåler de både sjøvann og ferskvann og havner først i en blanding av de to.

- Da jeg startet her gikk vaksineringen for hånd, og vi leide inn vaksineringsteam, sier han.

Nå skjer alt automatisk. Fisken blir bedøvd, og fraktes inn mot nåla. Underveis blir den veid, og de som er for små plukkes mekanisk ut og får spise seg litt større før det er deres tur.

- Fisken blir snudd slik at alle ligger med hodet først og med buken rett vei. En sugekopp trekker bukskinnet litt ut og så kommer et kjapt nålestikk, før den får våkne av bedøvelsen på vei tilbake i tanken, forklarer han.

Maskinen er brukt ti år på å utvikle og fortsatt oppgraderes den jevnlig med ny og enda bedre teknologi. I tilknytning til vaksineringsrommet er det eget kjøkken og toalett, slik at de ansatte slipper å sluse seg ut og inn.

Slusing er det mye av på omvisningen vi er med på. Hver gang vi skal inn et rom der det er yngel, er det bytte av skotøy, håndvask, og på med frakk. Rommene er delt på midten i grønn og rød sone. Sånn må det være når de skal ta vare på 7,6 millioner individer.

- 90 prosent blir til smolt. Noe rogn klekker ikke, og noen bukker under på veien - av ulike årsaker. I naturen dør 90 prosent så det er gode tall, sier Børge fornøyd.

Det er mye vann i anlegget, og tidligere gikk alt ut i havet. Nå gjenbruker de 98 prosent.

I et klekkeri ligger det store bakker med 20.000 yngel i hver. Nyklekket veier de 0,2 gram så får å få en kilo fisk trenger du 5.000 av dem. I det lille rommet er det rundt to millioner yngel.

De sjekkes jevnlig for å se om de har noe igjen av plommesekken sin. Når den er borte har de brukt opp matpakken sin, og da må gjengen i Breivik på jobb for å sørge for næring.

I ett av de store karene er det startforing av yngel som nå har vokst seg til 0,4 gram. Det er cirka 300.000 av dem i karet, og de fôres med et ekstremt finmalt fôr, nærmest som støv.

I noen kar er det linjefisk. Det er fisk som skal brukes i avl til en ny generasjon som skal gi rogn om fire-fem år.

- De skal i Skjerstadfjorden og videre til Sørfold. De blir åtte-ti kilo. Her er det større fôr og når fôrautomaten sin sensor oppdager at det begynner å bli lite så bestiller den selv mer fôr fra lageret, forklarer han.

Turen går videre. Anlegget har eget rom til veterinæren som er innom en gang i måneden, og på et kontrollrom med masse store skjermer overvåkes og styres hele driften. Alle lysene som skal være grønne er det og da er alt fryd og gammen.

- Vi har fem store aggregat som er nødforsyning med strøm, så vi er godt rustet dersom det skulle skje noe, forsikrer Børge før vi avslutter rundturen i det imponerende anlegget.

Espen Andreas Olsen fra Fauske er én av de som nok har flest pendlermil bak seg.

- Det blir snart 16 år nå, og det har vært en kjempebra plass å være. De første årene var jeg på gammelanlegget her, fram til 2013 eller 14. Så ble jeg flyttet over til Vik på Rognan, også hit igjen, sier han.

Han er inne i sin siste måned i Breivik og starter etter nyttår i ny jobb hos Nordlaks smolt i Mørsvik i Sørfold etter nyttår.

- Samme bransje. Litt kortere pendlevei. I starten av min tid her så pendlet vi med båt, men det har blitt mange mil. Det tar nesten halvannen time hjemmefra og hit, sier han.

I mange år har han stått opp 05.30, kjørt avgårde i sekstiden og være hjemme utpå ettermiddagen.

- Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt og nå skal jeg stå på for å få gjort ferdig så mye som mulig av mine oppgaver her, sier han videre.

Det valgt har sjefen full forståelse for.

- Espen har vært her lenge, og er kanskje den mest allsidige vi har. Han har vært innom alt og vi mister mye kompetanse, men jeg skjønner valget, sier Børge Andreassen.

Etter 16 år med oppdrett, hvordan er forholdet til laks som mat?

- Jeg elsker laks og spiser masse laks. Det gjør fruen også. Jeg har sett hva som ligger bak produktet. Her går det ikke på slurv og tilfeldigheter, men masse slit og nøyaktig, påpasselig arbeid. Det er det som må til for å få kvalitetslaks på bordet, sier Espen.

- Det er også interessant å se hvor mye folk og hvor mye utstyr som må til - og hvor mye penger som investeres for at produktet skal bli best mulig, fortsetter han.

Espen har hatt mange oppgaver i Salten Smolt, en arbeidsplass han kom til med fortid som biloppretter.

- På den tekniske siden er det ganske likt. Man tenker ikke så forskjellig. Har du en bil som er knust og skal repareres, må du ha et overblikk og se hva som skal gjøres. Her må vi tenke på det tekniske utstyret som må fungere optimalt for at fiske skal ha det bra i karene. Det er mange små ting som skal fungere for at helheten skal være bra, sier han.

Og fungerer gjør det. Inntrykket av Salten Smolt etter et besøk er at det er et velsmurt høyteknologisk maskineri, men også en arbeidsplass der de menneskelige ressursene også er godt ivaretatt.

Her går folk, inkludert daglig leder Børge, i arbeidsklær og ikke blåskjorte og blazer. Tonen og stemningen er god, og det ligger en stolthet over anlegget, både over yrket og over deres bidrag på veien til sluttproduktet.

Når røykalaksen fra Saltenlaks kommer på bordet i jula, så skal jeg sende en tanke til gjengen i Breivik og si tusen takk for innsatsen.