- Det føltes som å bli slått i ansiktet

FAUSKE: Tross sin unge alder, framstår Brian Grundvold Nordhei (19) langt eldre. Ikke i utseende, men i måten han reflekterer over livet.

Det kan nok også trygt påstås at svært få i Norge har opplevd å stå i det som han har stått i siden natt til 1. nyttårsdag.

- Vanskelig å akseptere

Tidlig om morgenen på årets første dag ble han vekket med beskjed om at pappaen hans Terje Åsmund Nordhei (46) var knivdrept. Det samme var hans stemor Elin Nordhei Bordi (46).

Halvsøsteren på 11 år var sendt til Nordlandssykehuset med redningshelikopter. Også hun forsøkt drept.

Politiet gikk raskt ut med at det var stebroren hans som var siktet for drapene og drapsforsøket.

Stebroren som også var 19 år, døde av selvpåførte knivstikk kort tid etter at ambulansepersonell, politi og brann rykket inn i huset den skjebnesvangre natten.

Brian forteller at han veksler mellom å kjenne på sinne og sorg i tiden som har gått siden drapene:

- Det hadde vært så mye lettere å akseptere om jeg mistet pappa til kreft for eksempel, enn på denne måten.

- Normale reaksjoner

Helt vanlige reaksjoner, forklarer klinisk psykolog Atle Dyregrov.

- Det er vanlig at følelsene svinger etter en traumatisk opplevelse. Følelsene kan veksle mellom sinne, sorg, sjokk og apati. Noen kan oppleve at de ikke kjenner på sinne i starten, men så kommer det etter hvert, andre kan føle på at de kjenner for lite sinne. Man svinger mellom uvirkeligheten i sjokkreaksjonen og virkeligheten i sorgen.

Dyregrov er spesialist i klinisk psykologi og regnes som en pioner innen feltet krisepsykologi. Han har arbeidet med mange store ulykker og katastrofer i inn- og utland. Han har også arbeidet spesielt mye med barn som opplever tap og traumer, samt skrevet en rekke bøker og faglige artikler innen kriseområdet.

Han er kjent med Sørfold-tragedien gjennom media og via kriseteamet i Bodø kommune. Han har ikke møtt Brian Grundvold Nordhei, og presiserer av den grunn at han at han uttaler seg generelt basert på det han sier i denne artikkelen.

- Beskyttet av sjokket

Dyregrov mener det er viktig at man er klar over at reaksjoner kan komme på et senere tidspunkt.

- Ved et traumatisk dødsfall så kan man i starten bli beskyttet av sjokket, og alt kan kjennes helt uvirkelig. I denne perioden er det ofte også slik at omgivelsene viser stor omsorg for de som er rammet. Det er derimot når omgivelsene returnerer til hverdagen og sjokket gir seg at den vanskeligste tiden begynner, forklarer han og legger til:

- Det er et misforhold mellom støtten man får, og når man virkelig har behov for den.

Den mørke skyggesiden av sosiale media

Saltenposten har tidligere skrevet om at Grundvold Nordhei ble utsatt for både hets og ryktespredning på sosiale media i dagene etter drapene.

- Mange trodde at det var jeg som hadde gjort det.

Han beskriver det hele som et uvirkelig mareritt.

- Folk som både jeg og familien min kjenner fra andre steder i landet sendte meldinger og lurte på om det var jeg som var død, fortsetter han og legger ikke skjul på at denne forvekslingen mellom stebrødrene gjorde livets verste øyeblikk enda verre.

19-åringen forteller at rykteflommen stilnet etter at Saltenposten skrev om saken, og riksmedia siterte den.

- Samtidig ser jeg jo at det er uvanlig mange som søker opp profilene mine i sosiale media fremdeles.

- Som å bli slått i ansiktet

Han forklarer at han har tenkt nøye gjennom om han ville stille opp med fullt navn og bilde i denne saken.

Forholdet hans til media og journalister i tiden etter at han mistet faren sin på verst tenkelig vis, har vært alt annet enn godt.

Grundvold Nordhei reagerer spesielt sterkt på at hans og de andre pårørendes ønsker ikke ble respektert under begravelsen ved Røsvik kirke.

- Vi visste jo at pressen ville dukke opp, og vi forsøkte å legge til rette for dette på en måte som gjorde at vi kunne få denne stunden i fred.

Pressen ble invitert inn i kirkerommet for å fotografere kistene før seremonien startet, deretter var det en pressebrief med prost Sven Becker.

Becker oppfordret pressen om å respektere pårørendes ønsker om at det ikke ble fotografert inne i kirken under selve seremonien, og at det ikke skulle fotograferes eller filmes når gravfølget kom ut av kirken etterpå.

- Det første jeg så da jeg tok opp telefonen den ettermiddagen, var bilder både fra seremonien og av oss som står bak bårebilene i Avisa Nordland, forteller Brian og legger til:

- Det føltes som å bli slått i ansiktet.

Han trekker pusten før han fortsetter med stødig stemme:

- Jeg ringte avisa for å konfrontere dem, og jeg fortalte akkurat hvor respektløst jeg synes det var av dem. De fjernet et av bildene, men ikke begge de bildene jeg reagerte på.

Avisa Nordland har blitt forelagt kritikken. Les hva ansvarlig redaktør Stig Jakobsen svarer lengre ned i artikkelen.

Krever et unnskyld

Grundvold Nordhei mener at Avisa Nordland skylder både han og de øvrige pårørende en offentlig unnskyldning for måten de valgte å opptre på.

Flere som var til stede i begravelsen og som satt oppe på galleriet, reagerte også på Avisa Nordlands fotograf og journalist, forteller han.

- Journalisten satt og tastet høylytt på pcn, og fotografen gikk rundt der oppe og knipset bilder. Jeg har faktisk ikke ord for hva jeg synes om folk som oppfører seg slik. Dette var en helt grusom dag for oss. Jeg fulgte min egen pappa til graven, så dagen var ille nok fra før.

Han mener at de som oppførte seg slik, burde ha satt seg inn i hvordan det var å være i deres sko.

- De skulle ha kjent etter hvordan det ville vært for dem om det var de som ble filmet og tatt bilder av i en så sårbar situasjon.

- Veldig uheldig

Atle Dyregrov sier at han har stor forståelse for at Grundvold Nordhei kjenner på at grensene hans ble tråkket over:

- Det er dessverre slik at det alltid er noen som er villig til å gå den ekstra biten for å få sin sak. Det er veldig uheldig. Det er ofte en vanskelig balansegang for pressen, men når de ikke holder det de lover så oppleves det ofte veldig vondt for pårørende, sier han og fortsetter:

- Plutselige dødsfall som har samfunnsinteresse vil ofte oppleves vanskeligere for pårørende, stort presseoppbud kan bli en ekstrabelastning i en ellers vond situasjon og særlig om det oppleves at pressen tråkker over grenser.

Dyregrov presiserer også at en sak som dette vil ha mange lag av ekstrabelastninger.

- Noen ganger kan det også være at det er helsepersonell eller annet innsatspersonell som gjør noe som setter seg så fast i minnet til de pårørende at det kan bli en plage. Det er derfor viktig at alle parter søker å minimere eventuelle ekstrabelastninger for de pårørende.

Velger livet

Når han snakker, så framstår Grundvold Nordhei langt eldre enn sine 19 år. Det er bare noen måneder siden livet ble snudd på hodet, og han legger på ingen måte skjul på at sorgen fortsatt er fersk, og at det fremdeles venter perioder som vil føles mye verre enn andre.

Likevel har han allerede rukket å reflektere over veien videre:

- Jeg velger jo å leve. Og for å leve, så må jeg forsøke å fokusere på det fine jeg har i livet. Jeg har jo fremdeles familie, jeg har kjæresten min, venner, ei katt og skolen. Det er ikke sånn at jeg kan velge å gi opp. Jeg må velge å ta vare på alle de fine tingene i livet, og fokusere på det som faktisk er bra. Det er den eneste måten jeg kan skape framtida mi på.

Denne innstillingen hadde han allerede da han dro på sykehuset for å besøke lillesøsteren kort tid etter drapene:

- Det første jeg spurte henne om var om vi ikke kunne snakke om noe hyggelig. Jeg tror at vi mennesker har godt av å fokusere mer på det som er positivt, og mindre på det vonde. Klarer vi det, så kan sorgen i det minste bli litt lettere å bære.

- Det handler om å ta vare på seg selv

Atle Dyregrov mener at det Brian sier er veldig klokt.

- Vi ser at de som tar tilbake livet sitt og samtidig gir rom for sorgen, er de som klarer seg best. Det høres fælt ut at man kan vokse på livskriser, men man kan det, forteller han.

Dyregrov er likevel opptatt av at det er viktig å gi rom for sorgen:

- Det er fint å ha pauser der man fokuserer på hyggelige ting. Men de fleste trenger også å bruke tid på å snakke om det som er vanskelig. Det er viktig å forholde seg til følelsene og vite med seg selv at dersom man skal bære på det over lang tid, så må man på et tidspunkt forsone seg med følelsene og legge sinnet fra seg.

- En måte å gjøre dette på kan være å skrive følelsene ned på papir, så detaljert som mulig. Dette kan man gjøre for å få tankene og følelsene ut fra hodet og ned på papiret. Dette trenger man aldri å dele med noen, det er noe man gjør for sin egen del.

- Deretter må man fylle livet med noe positivt. Det handler hele tiden om å gjøre det som er hensiktsmessig for selv å kunne leve videre på en god måte og ta vare på seg selv og sitt liv.

Vil at pressen skal lære

Brian forteller at han har valgt å stå fram med både navn og bilde fordi han ønsker at pressen skal lære noe av hans historie.

- Jeg forstår at saken må skrives om, men det hele handler om respekt og omtanke. Når vi legger til rette for at pressen skal få det de behøver, i noe som burde vært ei privat stund, så burde det vært så enkelt å respektere ønskene våre.

- Jeg fulgte min pappa til graven denne dagen, og det siste jeg trengte var å se kameraer eller bilder av oss ved kistene.

Mener de opptrådte skånsomt

Saltenposten ringte redaktøren for å få svar på Brian Grundvold Nordheis kritikk av måten Avisa Nordland valgte å dekke begravelsen etter Sørfold-tragedien.

Ansvarlig redaktør i Avisa Nordland, Stig Jakobsen ba om å få svare skriftlig på spørsmålene.

I eposten svarer han at Avisa Nordland opptrådte mer skånsomt enn det som er vanlig for pressen ved begravelser av stor, offentlig interesse.

- Hendelsen vakte slik enorm, offentlig interesse at det var naturlig for avisen å dekke begravelsen. Samtidig ønsket vi å opptre skånsomt, og var langt mer forsiktige enn det som er vanlig i slike tilfeller.

LES HELE SVARET FRA AVISA NORDLAND HER