Det går faktisk an å bli værende - og være fornøyd

Denne uka hadde Saltenposten 28-årsdag. Onsdag 26. april 1995 kom avisens første utgave ut. Siden den gangen har både antall avisutgivelser og ansatte gått opp og ned, men det store hjertet for Indre Salten har vi fortsatt.

Selv har jeg vært fast ansatt i 21 år. Det er ikke uvanlig å være så lenge på samme arbeidsplass, men det er nok mer vanlig å skifte arbeidsgiver og beite både én og flere ganger i løpet av et såpass stort tidsom.

Noen blir lei av yrket, mens andre bruker lokalaviser eller andre små redaksjoner som et springbrett ut til større mediehus.

Birgit Røe Mathisen, professor ved Nord universitet, og Ragnhild K. Olsen, førsteamanuensis ved OsloMet, har nylig gjort en studie om utfordringene rundt rekruttering til lokaljournalistikken og hvilke konsekvenser det kan ha. Dette var også tema under Landslaget for Lokalaviser sitt landsmøte forrige helg.

I en kronikk skriver de at vi må slutte å snakke om lokaljournalistikken som bare et springbrett videre i karrieren.

De to har snakket med en rekke redaktører i lokalaviser og studenter ved journalistutdanningene i Oslo og Bodø.

Noe av det som har kommet fram er at bransjen sliter med å rekruttere folk med relevant utdanning. De henter nærmest nye ansatte fra gata. Lærere, frisører, folk fra "kassa på Rema".

De stiller spørsmål om dette fører til en såkalt hjerneflukt i lokalmediene, og i verste fall at det får konsekvenser for demokratiet om aviser i distriktene legges ned.

Blant studentene har de fleste en drøm om å jobbe i en større redaksjon i en storby. Tv-produksjon og magasinjournalistikk frister mer enn å jobbe i en lokalavis.

Joda, det er noen som er positive til å arbeide i små redaksjoner også, men da må lokalredaksjonene bli flinkere til å markedsføre seg og ikke minst framsnakke det som er positivt med å arbeide der.

Godt arbeidsmiljø er noe av det studentene i undersøkelsen trekker fram som viktig for dem. Det synes jeg det har vært på min arbeidsplass det meste av tiden, og jeg har stort sett trivdes veldig godt.

Det er en grunn til at vi kaller oss for Saltenposten-familien. Vi viser omsorg for hverandre, snakker på tvers av avdelingene og har den samme drivkraften og målet om å lage et godt produkt. Det er høyt under taket og mye humor.

Etter vel 20 år skulle man kanskje tro at det ble litt kjedelig. Nei, det blir aldri kjedelig. Klisjeen "ingen dager er like" kunne ikke passet bedre. Man kan gå på jobb med en viss plan om hva dagen skal inneholde, men det trenger slett ikke bli slik.

Man kan i stor grad påvirke hva man skal jobbe med, og journalistjobben fører en ut på mye forskjellig. Helikopterturer, båtturer til steder du aldri har vært, innblikk i mange sider av samfunnet og møter med spennende mennesker.

Selv om man jobber i en liten redaksjon, er det mulig å jobbe med undersøkende og kritisk journalistikk. Det spiller ingen rolle om du er i Oslo eller Beiarn. Det er spennende saker overalt, og man har muligheten til å utvikle seg.

Jeg tror rett og slett at de som lokalavisene ønsker å rekruttere ikke kjenner til hvilke muligheter man har i lokaljournalistikken. Det er ikke sikkert de vet at noen ønsker å rekruttere dem en gang.

Det er ingen tvil om at bransjen bør bli mer synlig overfor skoleelever og studenter. I tillegg må man prøve å beholde de medarbeiderne man har.

Med dette slår jeg et slag for å jobbe i en liten redaksjon! Hvorfor ikke prøve?