- Det går an å ha et godt liv, selv om det lugger litt innimellom

FAUSKE: Prøv å forestille deg at du tar sitter i en berg-og dalbane. Vogna du sitter i går opp bratte bakker, og suser ned like bratte stup. Hjulene gir fra seg en infernalsk hvinende lyd.

Det høres kanskje gøy ut for de som liker sånt. Men se så for deg at vogna du sitter i, samtidig snurrer rundt og vugges fra den ene siden til den andre. Ser du noe rundt deg, eller er alt uklart? Ville du klart å gå i en rett linje, eller ville du krøpet sammen på gulvet i håp om å finne fast grunn?

Slik beskriver Bjørg anfallene hun har hatt i over tjue år. Hun har en sykdom som heter Ménières sykdom, i tillegg til hørseltap, hørselsforvrenging og tinnitus. Tross plagene ser hun ikke mørkt på livet, tvert imot. Ifølge henne handler det om innstilling og prioritering.

- Det går jo an å ha et godt liv, selv om det lugger litt innimellom.

Vi sitter i den lune stua hjemme hos Bjørg og ektemannen John-Erik. Det knitrer godt i veden som varmer i ovnen og stearinlysene på bordet er tent. Ektemannen er ute en tur på butikken.

Det er så hjemmekoselig i dette huset, at jeg er på nippet til å spørre om det er mulig å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

- Livet skal jo leves selv om man har en sykdom, og jeg er en skikkelig livsnyter, erklærer Bjørg med et smil.

Den tøffe dama som sitter i den andre enden av sofaen fremstår ikke som selvmedlidende, til tross for at hun har fått utdelt noen uheldige kort i livet.

- Det gagner jo ingen å grave seg ned i egen elendighet og synes synd på seg selv. Jeg er takknemlig for det livet jeg har, med to flotte barn, barnebarn, tak over hodet og en særdeles støttende og flott ektemann som jeg har vært gift med i over trettiåtte år.

- Som ansatt i Nav, har jeg jo også sett at det finnes sykdommer og livssituasjoner som er så inderlig mye verre. Når det står på som verst med anfall, hender det derfor ofte at jeg kjenner på en følelse av takknemlighet for at sykdommen tross alt ikke er dødelig.

Hun har lært seg å prioritere energien hun har, og utnytte de gode stundene. I lange perioder har det vært utfordrende å være i jobb. I dag er hun derfor delvis ufør, og akkurat nå er hun også sykemeldt.

- Det var en lang prosess å innse at jeg ikke klarte å stå i full jobb. Jeg er ikke typen som går til legen før det er helt nødvendig, og heller ikke typen til å gi opp. All fritid ble derfor brukt til å samle krefter til å gå på jobb helt til det ikke gikk lengre.

Anfallene har variert gjennom årene siden det første. Noen perioder har hun hatt relativt få og mer kortvarige anfall, og da har hun sørget for å leve de gode dagene til det fulle.

Andre perioder har det vært så tøft at ektemannen har måtte hjelpe henne de tre meterene det er mellom soverom og bad. Det er i de stundene verden ikke vil slutte å snurre rundt, og da klarer hun knapt å krabbe over gulvet.

Den varmt omtalte ektemannen John-Erik kommer inn i stua med et stort smil. Ferdig med dagens butikkoppdrag.

- Jeg har vært heldig med han. Han tar utrolig godt vare på meg, sier Bjørg varmt før hun begynner å le:

- Men han syr ikke puter under armene mine, han er veldig flink til å motivere meg opp av sofaen når han ser at jeg kan klare det. Men det er ikke alltid det går like bra som han tenker at det skal.

Begge to bryter ut i en hjertelig latter. Jeg sitter som et spørsmålstegn. Bjørg forklarer:

- Det er jo ikke bare elendighet med sykdommen, innimellom fører anfallene til komiske situasjoner. Noen ganger går det selvfølgelig bra, men turen vi tenkte på nå, blir omtalt som den gangen han ”mista kjerringa”.

Hendelsen skjedde da paret skulle går tur i skogen. John-Erik gikk foran Bjørg opp en skogssti, lykkelig uvitende om at Bjørg i løpet av turen hadde fått et anfall.

- Jeg mistet balansen og klarte ikke å holde meg på stien, så jeg forsvant ut i den tette skogen. Så da måtte han gå tilbake for å lete etter meg.

Jeg ser for meg oppstyret som måtte ha oppstått og klarer ikke å holde igjen latteren.

Det har blitt mange liknende opplevelser opp igjennom årene, og det er tydelig å se at ekteparet er hverandres beste venner og støttespillere. Jeg noterer meg også bak øret at god galgenhumor, det er verdt sin vekt i gull.

Etter jul skal Bjørg reise sørover for et opphold på HLF Briskeby. Det er et kompetansesenter for unge og voksne med hørselsrelaterte utfordringer. Det ser hun fram til:

- Jeg har hørt mye bra om det de gjør der, og jeg gleder meg til å få noen nye verktøy med meg i bagasjen for å skape en bedre hverdag.

Timene har runnet ut i sanden og den gode samtalen har gjort sitt til at disse timene har føltes som minutter. Bjørg er en imponerende dame, med en innstilling til livet som jeg håper de som leser hennes historie, kan ha nytte av. Før vi avslutter, må jeg derfor stille henne ett siste spørsmål:

- Har du noen råd til andre som opplever liknende plager som det du har?

- Ja, for det første må du ikke vente med å kontakte legen. Det føles bedre og mer håndfast å vite hva som er årsaken til plagene. I tillegg så må man ikke grave seg ned. Selv om alt kan kjennes motløst og uoverkommelig, så går det an å ha et godt liv.