- Det er en ufattelig tragedie

Mandag ettermiddag kom beskjeden alle hadde håp om ikke skulle komme. Leteaksjonen i Valnesfjord ble stanset etter at det var gjort funn i søkeområdet.

Bare minutter etterpå var det klart at det var den savnede Nikolas Hafstad Hugås som var funnet omkommet.

Budskapet traff enormt sterkt på et helt lokalsamfunn. Det som hadde startet med en gryende bekymring, hadde eksplodert til en sak som ingen var uberørt av. Alle lurte på hva som hadde skjedd, hvor han var blitt av.

De som kunne, stilte opp for å hjelpe til. På leteaksjonens hovedkvarter på Valnesfjord skole, var det nærmet kø hele dagen av frivillige som ville være med på å lete etter Nikolas. At en gutt i sin beste alder skulle forsvinne sporløst, var det ingen som var villig til å akseptere.

Til det var vinden for sterk og temperaturen for kald. Ingen hadde problemer med å skjønne at det hastet. Det var bare å forestille seg om at det var noen som sto seg selv nær som var i samme situasjonen.

De der ute som ikke var med, hadde i hvert fall et behov om å vite hva som skjer. I Saltenposten har vi knapt sett maken til informasjonsbehov. Folk ville vite hvordan det gikk.

Da skulle man bare ønske at det budskapet som kom, var et positivt. Men slik ble det ikke.

Mange av de frivillige ble mandag ettermiddag kalt inn for en kunngjøring i fellesområdet inne på skolen i Valnesfjord. Men innsatsleder Kristian Karlsen i politiet hadde ikke gode nyheter. Det var ingen tvil om at håpet om å finne Nikolas i live, var ute da den drevne politimannen fortalte om funnet som var gjort.

All innsatsen til tross, det var ikke nok til å få en lykkelig slutt på historien. Mange av de som var i salen tok til tårene. At man ikke skulle lykkes med leteaksjonen, var det mange som hadde fjernet som alternativ. Dette skulle gå bra.

Det skal mye til å sette seg inn i den bunnløse fortvilelsen som de nærmeste føler nå. Det er vanskelig å skrive disse ordene, fordi det ikke er i nærheten av å kunne beskrive det enorme tapet eller smerten av å miste et familiemedlem i slike omstendigheter.

Det er heller ikke poenget. Men i ettertanken kan man sette pris på den innsatsen som et helt samfunn la ned i å finne ut hva som hadde skjedd.

Som 19-åring hadde Nikolas selvsagt et nettverk av mange på sin egen alder. Det fikk man se når leteaksjonen gikk ut over kvelden på søndag. Det var ungdommene som gikk ut for å lete. Det var de som holdt det gående utover kvelden.

Da jeg var innom Shell-stasjonen på Fauske sent på søndag kveld, var den fylt til randen av kalde og sultne venner. De som hadde vært ute i timevis for å lete. Det er selvsagt en forferdelig trageide som nå er en realitet, men det varmet hjertet virkelig å få oppleve det samholdet som fulgte.

Men nok en gang må ungdom i Indre Salten følge en venn til graven. Nok en gang blir det meningsløse ekstra meningsløst. En sønn, et barnebarn, en bror og bestevenn er ikke der lenger.

Da er det omsorgen, omtanken og varmen som må være det som gjør det til å holde ut. Så ufattelig tungt som det er, så viste i hvert fall lokalsamfunnet at vi bryr oss.

Husk den følelsen, og ikke slipp taket. Da blir den umulige tiden som kommer, litt mer mulig å leve med.