- Det e nærvan

I min barndom hørte jeg aldri snakk om psykisk helse. Jeg hørte aldri nevnt diagnoser på psykiske lidelser. Men jeg hørte ganske mange ganger om folk som «sleit med nærvan».

For alt jeg vet, er det mange som fortsatt bruker dette som et samlebegrep for psykiske lidelser eller dårlig psykisk helse. Jeg har ingen intensjoner om å prøve å gå i rette med folks språkbruk omkring dette, men bare konstatere at ting på mange områder går fremover.
Min generasjon er vel sånn rimelig gode på det, men som med så mye annet, så er de enda litt flinkere de som er yngre.

Nå har vel ungdomsgenerasjonen også sine svakheter i denne sammenhengen, men det er i alle fall mye mer aksept for å være åpen om psykisk helse nå enn det var før. Vi som samfunn har skjønt at det er lov å slite psykisk.

Så… Når går det da over i det vi kaller «psykisk syk»? Det er egentlig et ganske dårlig spørsmål. Kanskje er spørsmålet «Når går det over den grensen der hvor jeg trenger hjelp?». Men det er også et dårlig spørsmål – eller i alle fall et spørsmål som kan besvares på litt for mange måter. For hjelp trenger vi hele tiden.

Og jeg tror at noe av det viktigste som har skjedd de siste årene er at vi har fjernet – eller i alle fall bygget ned – den binære forståelsen av psykisk helse. Det er ikke lenger sånn at enten så er man frisk, eller så «slit man med nærvan». Det er ikke av eller på, null eller en.
Alle befinner vi oss et eller annet sted på en skala som går fra «Tipp topp» til «Helt grusomt». Den ene dagen her og den andre dagen der. Det er lov å ha dårlige dager, gode dager, dårlige uker, dårlige uker.

Om det er så enkelt som at vi har kontakt med andre mennesker eller gjør ting som får oss til å føle oss bedre. Det hjelper. Og vi trenger det. Altså er vi egentlig hele tiden der at vi trenger hjelp. Så jakten på det riktige spørsmålet fortsetter – uten at jeg tror at jeg helt klarer å finne det.

Men det jeg er helt sikker på, er at grensen for når jeg sier at «jeg sliter» ikke er den samme grensen som du har. Vi tåler ulikt, vi oppfatter de samme påkjenningene, sorger og gleder ulikt. Det gjør rett og slett forskjellige ting med deg og meg selv om vi opplever mye av det samme. På godt og vondt.

Det betyr at jeg ikke kan si at «fordi jeg ikke sliter, sliter ikke du heller». Denne enkle – men likevel ganske viktige erkjennelsen ble jeg påmint av en god venn, i en helt annen sammenheng. Vi var samlet en gjeng og utpå kvelden ble jeg trøtt og sa at jeg skulle dra hjem. Hans respons var «Er DU trøtt?? Jeg har vært våken siden klokken fire i dag tidlig!»

Mitt svar til ham var at min kropp reagerer overraskende nøytralt på når han står opp. Om han ikke hadde sovet på 14 dager… skulle jeg bli mer opplagt av det? Naturligvis ikke. Og sånn er det på mange måter også med vår psykiske helse. Min psyke reagerer ikke på hvordan du har opplevd ting – selv om det er de samme tingene som jeg har opplevd. I den enorme mengden av faktorer som styrer hvordan vi oppfatter ting og hva livet gjør med oss, så er vel den største biten den jeg ikke skjønner noe av.

Men jeg en ide om hva ting ikke er. Jeg vet at mange har sagt og skrevet dette før, men jeg vet også at vi trenger påminnelsen ganske ofte. Det er ikke latskap!! Eller – sagt på en annen måte: Det. Er. Ikke. Latskap.

Det å gå rundt og tro at det er latskap det du opplever når livet krøller seg til og overskuddet blir borte – det hjelper ikke akkurat. Og enda mindre hjelper det vel hvis du tror at alle andre mener du er lat. Dette har på et eller annet tidspunkt i historien sneket seg inn som en mulig årsak. Latskap!?! Kan vi vennligst plassere den forklaringen på historiens skraphaug i kategorien for ignoranse og uvitenhet?

Kanskje var terskelen for å tenke at noen slet psykisk høyere før. Kanskje var den det nettopp fordi vi hadde bare ett ord – en diagnose. Det var lettere å si at noen var lat enn at «han slit med nærvan». For da havnet man plutselig i en kategori som var både ukjent og til dels skambelagt.

Så må vi hele tiden balansere og prøve å skille hva som er hva. Det er ikke sånn at alle gangene du ikke orker noe, så er du psykisk syk. Men det er jammen heller ikke sånn at hver gang du ikke orker noe, så er du lat.

Vi har alle en psykisk helse. God og dårlig helse om hverandre. Noen dager er fulle av overskudd og livslyst. Andre dager langt derifra. Sånn har vi det vel alle – mer eller mindre. Jeg er ganske sikker på at mange rundt oss sliter i perioder. Det vises ikke nødvendigvis, for de fleste av oss er gode til å skjule det. Men vi ville nok blitt overrasket…

Så – i åpenhetens navn kan jeg jo begynne. Jeg sliter. Ikke så mye akkurat nå. Ikke hele tiden og ikke alltid like mye. Men det skjer. Jeg har hatt lange perioder med sykemelding fordi hodet og kroppen rett og slett bare sa stopp. Gjør det meg til et bedre eller dårligere menneske? Nei. Det er bare en del av å være meg.

Samfunnet vårt åpner seg mer og mer igjen og vi skal tilbake til normale sosiale sammenhenger som vi har savnet det siste halvannet året. Og da kommer oppfordringen – direkte fra en av t-skjortene som selges på t-skjortebutikken på Fauske.

Ring en venn. Men ikke ring ballets dronning først. Ring han som har sittet alene og drukket øl gjennom hele pandemien.

Ta vare på hverandre!