- De må slite med å se velgerne i øynene

Alle vet at det hestehandles i politikk, og skal man få gjennomslag for noe, må man ofte gi noe fra seg.

Men et grellere eksempel på det enn det som utspiller seg i Saltdal i disse dager, det er det nesten vanskelig å se for seg. At representantene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti klarer å se sine velgere i øynene, er godt gjort.

Det må uansett være med et visst ubehag, for det må være en evig påminnelse om at man har lovet mye mer enn man kunne holde.

Det tok sin tid å få vervene i den politiske kommuneledelsen på plass, faktisk var det bare én eller to kommuner som brukte lenger tid enn de gjorde i Saltdal. Men til slutt kunne man presentere et samarbeid bestående av Ap, SV, Rødt og KrF, som ikke engang med disse fire partiene kunne samle nok stemmer til et flertallsstyre.

Da måtte man ha hjelp utenfra, og takket være gruppeleder Kjell Krügers leserbrev i Saltenposten i helga, er det nå ingen som trenger å lure på hva det kostet mindretallsstyret å ende opp med et flertall.

For de kommende to skoleår, altså utgangen av 2025, skulle ingen ta opp igjen vedtaket om ressursfordelingen mellom skolene i kommunen, som ble vedtatt av det utgående kommunestyret like før ferien i fjor.

Det var prisen de måtte betale, for at Senterpartiet skulle stille opp med sine tre mandater, og støtte dem i valget om at Runar Jensen fra Arbeiderpartiet skulle bli ordfører, og Sara Lundbakk fra SV hans vara.

Ironien i dette valget, er at begge to partiene ikke bare gikk på valg for at det vedtaket som ble gjort før ferien skulle tas opp, for i hvert fall SVs del var det hovedsaken. I mai skriver listekandidatene til SV, Sara Lundbakk, Morten Ness Nilsen og Niklas Fridtjofsen følgende i et leserbrev i Avisa Nordland:

- Saltdal SV vil at det i kommunen skal være en rettferdig og helhetlig skolepolitikk. Her kan vi trekke frem vedtaket om å utrede en ny ressursfordelingsmodell. Premisset for bestillingen var at Røkland skole ikke skal være fådelt. Burde ikke bestillingen heller vært hvordan man kunne fordele ressursene på en mest rettferdig måte til gode for en god opplæring for alle elever?

Det er ikke så lenge siden ordene er ytret, men det har rent en del vann i elven siden da, for å si det pent.

Nå kan man selvsagt hevde at det er nettopp ansvaret for å få på plass et styre i det hele tatt som er bakgrunnen for at man har gått inn på denne avtalen. For det skal også sies, om ikke mindretallsstyret hadde inngått en avtale med Senterpartiet om deres støtte i valget av vervene i kommunestyret, ville fort en av konsekvensene bli det regelrett uverdige alternativet i loddtrekning.

At man ikke har lykkes med å finne sammen over partigrensene i stor nok grad til å få på plass et flertallsstyre, ligger kun på de partiene som har vært i forhandlinger. Men alle er seg selv nærmest, det er selvsagt ikke noe galt i det.

Uansett, det fritar ikke på noen måte de som har stemt på Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i den tro at de ville jobbe for sine proklamerte hjertesaker, fra å føle en betydelig skuffelse over at kartet overhodet ikke lenger stemmer med terrenget.

Det er slike kuvendinger som er vanskelig å forklare for velgerne, både for de som har gjort dem, og for oss som skal analysere dem på sidelinja.

Det er ikke noe problem å forstå at det ender opp med svekket troverdighet for hele systemet, når det blir så tydelig som dette at sak ikke nødvendigvis trumfer posisjon.