Dagens ungdom

Hva har skjedd med dagens ungdom? Jeg er ganske sikker på at det slett ikke var noe bedre før. Folk har bare generelt dårlig hukommelse.

Fra spøk til alvor. Veldig alvor. Koronaviruset endret hverdagen vår totalt. Hele verden ble rammet av tilstander som ingen har opplevd siden siste krig. Unntakstilstand. Isolasjon. Sosial distanse og et nedstengt samfunn. Helt uvirkelig.

Helsepersonell har med livet som innsats stått på for at vi skal få den beste pleie og behandling. Det er en enormt heltemodig innsats som er lagt ned av leger, sykepleiere, butikkarbeidere, sjåfører, elektrikere og andre yrkesgrupper som har samfunnskritiske jobber. Uten dem hadde det ikke gått. All ære til dem!

Samtidig vil jeg benytte anledningen jeg nå er så heldig å ha, til å komme med min hyllest til dagens ungdom. Det er ikke lite de har måttet takle og stå i de siste månedene. Jeg fikk frysninger den dagen i mars da ho Erna sto på nasjonalt tv og stengte alle skolene i landet.

Samtlige ungdommer måtte pent pakke med seg alle lærebøkene i en pose, og med PC under armen og sekken over skuldra, gikk de avventende hjem. Hva skulle skje nå?

De visste ingenting om hvordan skolehverdagen deres skulle bli. Vi lærerne visste heller ikke noe, men vi måtte prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Tenk på den følelsen det måtte være for dem der de tuslet hjem, med mange spørsmål og ingen svar.

De har vært ufattelig tålmodige. De har taklet stressa lærere som ikke visste hva Teams var den dagen all undervisning skulle foregå via en skjerm. De har måttet klare seg så godt de kunne uten å få hjelp de første kaotiske dagene.

De har tatt mer eller mindre gjennomtenkte undervisningsopplegg på strak arm og de har ikke klaga ett sekund over fantasifulle og kanskje ikke så godt planlagte faglige krumspring fra overivrige lærere. Lærere som pøste på med innleveringer, gym-logger, mat og helseoppgaver som skulle gjøres hjemme på kjøkkenet.

Detaljerte og kanskje uforståelige læreplaner som ble endret hver uke etter hvert som lærerne fant ut av det digitale og lot seg rive med.

De har stått på og tålmodig jobba seg gjennom argumenterende tekst, drøftende tekst, matteoppgaver på nett og videomøter flere ganger om dagen. De har meldt seg inn, trofast hver morgen og hver ettermiddag når skoledagen var over. De har sittet om kveldene å jobbet fordi småsøsken kanskje har lagt beslag på arbeidspulten om dagen.

De har spurt om hjelp når de ikke forsto noe av det læreren ville de skulle gjøre og de har ikke protestert på alle de endringene som kom underveis fordi læreren hadde lært seg et nytt dataprogram som umiddelbart måtte prøves ut.

Vi lærerne hadde egne digitale grupper der vi kunne få hjelp når vi ikke forsto hvordan vi skulle gjennomføre digital undervisning. Det hadde ikke ungdommene. De måtte lære seg selv eller hjelpe hverandre så godt de kunne. Selvfølgelig fikk de hjelp fra oss, men det er ikke enkelt å plutselig skal sitte hjemme og samtidig ha en full skoledag over internett.

Jeg er fantastisk imponert over hvordan ungdommene har taklet denne situasjonen. De har vært ufattelig tålmodige og fleksible. De har måttet gi avkall på konfirmasjoner, klasseturer, vennene og alle fritidstilbudene. Alle de som avslutter skolegangen får ikke eksamen eller vitnemålsutdeling. Mange har måttet klare seg uten den trygge rammen skolen er for mange og de har holdt ut en kanskje utrygg situasjon hjemme. Uten å klage. Uten å protestere.

Jeg har mange ganger blitt rørt over ungdommens evne til å omstille seg og tilpasse seg en absurd situasjon. De har måttet tåle mye frustrasjon og mange sier i dag at de syntes skolearbeidet var vanskelig å gjøre hjemme. Men de sto i det.

Så ble endelig skolene åpnet igjen, men meget strenge smittevernregler gjør at det ikke blir noe vanlig skole resten av dette skoleåret heller. Endelig skulle de få treffe vennene igjen! Endelig skulle de få være sammen på skolen og få hjelp til skolearbeidet igjen.

Så får de bare være på skolen annenhver dag. Klassene er delt i to og er man riktig uheldig er bestevennen i den andre gruppa. Men de klager fremdeles ikke. De smiler og er oppriktig glade for at de får komme på skola igjen, selv om det er for noen få dager.

Den eneste måten hele klassen kan være sammen på, er hvis vi drar på tur. Det gjorde vi på onsdag. Det var den mest fantastiske dagen jeg har opplevd siden skolene stengte. Det var utrolig fint å få treffe de flotte ungdommene igjen. De var oppriktig glade for å de fikk komme på skola igjen og mange sa at det hadde vært vanskelig å ha digital skole.

Samtidig var det heldigvis mange som sa at det hadde gått bra å være hjemme. Men de hadde savnet skola og vennene ganske mye.

Dagens ungdom er fantastisk og de fortjener en egen hyllest for å ha taklet den absurde situasjonen Norge og verden har vært i de siste månedene. Det står det respekt av. Jeg er ikke sikker på om 15-årige meg ville klart det samme.

Heldigvis får jeg være sammen med dem i fire uker til. Da skal vi alle ta en meget fortjent sommerferie og så skal jeg bruke sommeren til å glede meg til å treffe dem igjen til høsten. Forhåpentligvis i en mer normal skolehverdag.