Da Linda fikk MS, bestemte hun seg for å bli brannkonstabel

For fem-seks år siden merket Linda Grovassbakk fra Sørfold at noe ikke var som det skulle. Noen dager var det å ta ut av oppvaskmaskinen mer enn nok for å bli sliten resten av dagen.

- Jeg kjente meg mer sliten, og ikke helt tilstede mentalt. Kroppen fungerte ikke helt slik den hadde tidligere, sier Grovassbakk om hvordan hun først merket at noe var galt.

Noen dager følte hun det som om hodet var pakket fullt av bomull og lagt inn i en pappeske. Hun var ør og fjern, og mer sliten enn normalt. Men det skulle ta tid før hun fant ut hva som var feil.

- Jeg var på kanten til å bli deprimert av at jeg kjente at noe var gærent, men ingen kunne si noe om hva det skyldtes, sier Grovassbakk.

Til slutt mistet hun troen på seg selv.

- Jeg trodde ikke jeg var god nok, og ikke var verdt noe. Den følelsen unner jeg ingen, sier Grovassbakk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Småbarnsmoren var inntil da aktiv i kommunestyret, spilte i band og var i full jobb.

- Dagene gikk og det gikk veldig bra, men så kjente jeg at noe var feil.

Hun fikk beskjed fra legene om at det kunne være sykdommen Multippel sklerose, allerede før diagnosen var klar. Men det tok flere år fra hun først merket symptomene, til diagnosen ble satt for tre år siden.

- Da jeg fikk den beskjeden var det en tur i kjelleren, før jeg fant ut at jeg skal opp igjen, sier Grovassbakk.

Hun var forberedt at MS kunne være årsaken til problemene, og derfor kom det ikke som et sjokk.

- Det ble også en lettelse over at det ble konstatert at det ikke bare var jeg som trodde jeg er syk, eller at jeg måtte i videre utredning for andre ting.

- Da måtte jeg ta det utgangspunktet jeg hadde, og jobbe ut fra det.

Hun har prøvd medisiner, men så langt har de ikke hatt ønsket effekt. Nå går hun ikke på medisiner, selv om det er anbefalt at hun finner en medisin som funker for henne.

- Jeg har bare blitt mer syk av de typene jeg har prøvd. Men det er anbefalt som en sikkerhet.

Det er mange medisiner å velge i, og hver pasient må jobbe seg fram for å finne rett medisin.

- Jeg ble litt lei, og jeg skjønner veldig godt frustrasjonen til de som er syk og prøver og feiler.
Saken fortsetter under bildet.

For Linda ble løsningen å trene og endre kosthold. Trening hjelper både fysisk og psykisk.

- For meg gjaldt det å finne noen mål, og jobbe mot de målene, sier Grovassbakk.

MS er en auto-immun sykdom som angriper nervecellene i kroppen og kan føre til lammelser. Linda har en type attakk-MS, som betyr at hun i kortere perioder får nye og gamle symptomer på sykdommen.

Men Sørfold-jenta samlet mot og energi til å kjempe mot sykdommen.

- Det er veldig individuelt hva som fungerer for den enkelte, så jeg måtte begynne i en ende og prøve meg fram, sier Grovassbakk.

Nytt kosthold, trening, kontorjobb og fysisk jobb. Alt kan være eksempler på ting som skaper en bedre hverdag for MS-syke. Det finnes ingen fasit.

- For meg har det funket å følge tips om å komme i god fysisk form igjen, og kutte ut mer av det usunne kostholdet. Og ikke minst prioritere de tingene jeg føler gir meg noe igjen og er lystbetonte, sier Grovassbakk.

- Jeg valgte å bruke tiden min på det jeg brenner for, og som gjør at jeg kjenner det lille ekstra i magen, sier 33-åringen videre.

Deriblant er hun også et ivrig friluftsmenneske, og mener det bidrar mye til at hun føler seg så bra som hun gjør.

- Det er alfa omega, rett og slett.

Alle dager er likevel ingen dans på roser.

- Det er langt fra 365 dager som er supergode. Jeg har dager der jeg har mest lyst å dra dyna over hodet og ikke stå opp. Jeg har dager som er slitsomme, men alt i alt så går det veldig bra, sier Grovassbakk.

Det finnes ingen godkjente effektive behandlinger for sykdommen i Norge, men mange MS-pasienter har de senere årene reist til land som Russland, for stamcelle-behandling. Noen har blitt helt gode, og forskning på behandlingsformen i Norge viser også mange gode resultater.

Grovassbakk har foreløpig ikke vurdert å gjøre det samme.

- Hadde jeg vært på et annet stadium i sykdommen enn jeg er per i dag, så hadde jeg nok gjort det. Jeg har full forståelse for dem som tar det steget, for dem hverdagen er så vanskelig at de hele tiden kjenner at det butter imot, sier Grovassbakk.

Istedenfor fant hun ut at det var fornuftig å sette seg et hårete mål: Linda ville bli brannkonstabel.

- Da jeg ble syk og bare ble liggende på sofaen og ikke fungerte, så fant jeg ut at det var enten eller, sier Grovassbakk.

Enten måtte hun peise på, eller legge seg ned og gi opp. Linda valgte det første. Nå er hun fast innslag i brannmannskapet i Leirfjord. En stilling hun ønsket seg i mange år.

- Det gir meg mye, det er toppen av alt å ha klart det.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Denne dama elsker nemlig utfordringer.

- Når alarmen går vet du ikke hva som skjer. Det trenger ikke å være de store tingene, men det er fint å hjelpe folk, også med de små tingene.

Hun er også fast ansatt som avdelingsleder for landbrukstjenester på Helgeland.

- Jeg gjør ting som gjør meg glad. Jeg har funnet de tingene og de folkene som gjør at humøret blir bedre. Jeg har en jobb som jeg stortrives i, sier Grovassbakk.

På fritiden har hun også energi til å følge opp de to barna på fritidsaktiviteter. Muligheten til å gjøre det, er noe av det som har motivert henne til å stå på.

- Pågangsmotet har jeg fått fra barna mine. Å være aktiv med dem, følge dem opp på fritidsaktiviteter og fungere i hverdagen har vært viktig for meg, sier Grovassbakk.

Nå trener hun styrke daglig, og funnet glede i noe hun aldri drev med før: løping.

- Det trodde jeg aldri jeg skulle like, men det har jeg nå glede av. Det var en utfordring fra ei venninne som ville at vi skulle med på Alstahaug maraton, det var slik jeg begynte å jogge i sørpa utenfor.

Nå har hun også sprunget Hårekmila to ganger, i 2017 og 2018.

- Hårekmila er en av de store milepælene. Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarer å holde meg i jobb, og følge med på hva ungene gjør på sine fritidsaktiviteter og i det hele tatt.

- Har du alltid hatt den positive innstillingen, som har tatt deg dit?

- Det er nok kommet underveis, jeg har kjent at dette funker for meg og det gir meg noe. Det gjør meg igjen mer bevisst på hva som betyr noe, og hvorfor man skal gjøre noe for seg selv, det er viktig. Ta vare på seg selv uansett om man er syk eller frisk, sier Grovassbakk.

Hun tror det er fornuftig å være åpen om sykdommen. Det har i alle fall hjulpet henne.

- Da er det ingen som lurer på hvorfor jeg er hjemme noen dager. For andre trenger det ikke å være rett, men det var det for meg.

Om det finnes hjelp i leger eller psykolog, tror hun det er viktig å benytte seg av det tilbudet. Selv fikk hun hjelp av fysioterapeut i de første månedene med trening.

- Jeg tror det er lurt å si hvordan man har det, og ikke minst om du føler at du trenger hjelp utenfra, så er det lurt å ta imot den hjelpen, sier Grovassbakk.

Hun tror også det er viktig ikke å sammenligne seg med andre, og hva andre klarer.

- Man må ta utgangspunkt i det man selv har, og jobbe ut fra det. Og så må man være litt ærlig med seg selv. Om ting er vanskelig, så vær ærlig og si; ja det er vanskelig, sier Grovassbakk.

Hun har valgt å finne folk i en tilsvarende situasjon, for enklere å kunne prate om problemene som følger med sykdommen.

- Det å ha noen å utveksle erfaringer med og som forstår hva du mener når du ikke klarer å sette ord på det du føler, har vært viktig for meg, sier Grovassbakk.

I perioder tenker hun på hvordan framtida vil bli. Den er fylt av usikkerhet.

- Jeg får vondt i magen av at jeg ikke vet noen ting om framtida. Jeg tenker mest på det på dager når jeg er sliten og det er vanskelig. Det er ikke så mange dager i året, men det slår meg av og til, sier Grovassbakk.

Hun har gitt seg med lokalpolitikken, og sluttet å spille i band. Sykdommen har ikke kommet uten kostnader. Nye prioriteringer har vært nødvendig for å kunne fortsette i jobb, og følge opp barna.

Familien på fire har klart seg godt gjennom disse første årene med sykdommen.

- Familien har taklet det ganske bra. Jeg prøver bestandig så godt jeg kan ikke å la sykdommen gå utover noen andre. Jeg har gitt alt og litt til, for å prøve å ro alt i land så godt som mulig.

Linda Grovassbakk har funnet et livsmotto hun lever etter:

- Når livet gir deg hundre grunner til å gråte, vis livet at du har tusen grunner til å smile.