D-dagen

I januar 2000 ble vi foreldre til vårt første barn. Jeg husker den dagen klokkeklart. Jeg husker hvor høye forventninger jeg hadde til det å bli mor. Jeg så for meg en idyllisk baby-tilværelse der amming og barseltid var preget av meg som den perfekte mor som taklet alle småbarns årene på strak arm.

Jeg hadde jo lest meg opp på hvordan være mamma, så jeg var jo forberedt! Trodde jeg.

Livet ble totalt forandret den dagen. Det ble mye snørr og tårer i fortvilelse og frustrasjon over at virkeligheten ikke stemte overens med den strømlinjeformede sannheten i mamma-bøkene. Etter det første sjokket hadde lagt seg formet livet som småbarnsforeldre seg, og tingene gikk seg heldigvis til.

Denne uka fylte barnet 20 år og jeg har brukt litt tid på å mimre tilbake til de første årene.

Det skrives spaltemeter opp og ned om hvor slitsom småbarns-tiden er. Vi har blogger, facebookgrupper og barselgrupper. Det klages over dårlig tid, dårlig søvn og et fraværende sosialt liv.

Mammakropp og barnefri er blitt egne

begreper når vi snakker om det å ha små barn.

Jeg forstår det veldig godt. Jeg har så altfor godt kjent på hva det vil si å ikke ha tid for seg selv, ikke få nok søvn og at parforholdet glir over i å være et arbeidsfellesskap i den altoppslukende småbarnsperioden.

Man blir utslettet som et eget individ uten et eget liv i den perioden.

Så går jo årene og barna vokser og blir større. Heldigvis, vil mange si. Den selvutslettende småbarnsperioden glir umerkelig over i en mer behagelig fase der barna klarer mye selv og ikke har behov for at foreldrene er i umiddelbar nærhet hele døgnet.

Vi få en periode der det er en slags harmoni i heimen, til tenårene slår inn og vi egentlig går noen skritt tilbake.

Fortvilelse og frustrasjon preger nok en gang tilværelsen. Nå med lite søvn fordi vi ikke vet hvor barna er på lørdagsnettene, vi sitter oppe å venter fordi vi skal hente på fest i en annen kommune, det er sjalusidrama og venninne-dramatikk og fylleslag.

Vi tar oss selv i å gå å kjefte og smelle fordi oppvasken ikke er tatt og doen ikke er vasket.

Vi lurer alvorlig på hvor gulvet på tenåringsrommene ble av, for det har ikke vært sett på mange uker. Matrester, oppvask og surt treningstøy utgjør majoriteten av innredningen i ungdomshulen og vi tar oss selv i å tenke hvordan i alle dager skal det gå med dem når de skal klare seg selv?

Samtidig tenker vi at den dagen ligger i en fjern framtid.

Så kommer D-dagen. Dagen vi har sett foran oss som en befrielse fra stress og mas og jag. Dagen da vi endelig skal kunne sitte med beina på bordet og få bestemme selv hva vi skal bruke helgene til. Dagen da vi kan være impulsive og virkelig få dyrke parforholdet fullt ut.

Dagen da barnet drar hjemmefra.

Ingen har fortalt meg hvor utrolig tomt det blir. Ingen har forberedt meg på hvor mye jeg kom til å grue meg til den dagen. Jeg gruer meg til at vi ikke skal ha de fine samtalene lenger. Vi får ikke vite hvordan helgas fest har vært.

Ingen viser meg de nyeste trendene på Insta.

Hvem skal hjelpe meg når jeg ikke skjønner den nye oppdateringen på snap? Hvem skal jeg se gode filmer og serier sammen med? Det kommer ikke til å være en horde med 19-20-åringer som har vors i kjelleren. Ungdomsrommet blir tomt og det kommer ikke til å ligge strødd skitne håndduker og skitne fat og glass overalt.

Det blir ikke noen å vekke om morgenen og det blir ikke noen å kjefte på når doen ikke er vasket.

Det skrives ikke spaltemeter opp og ned om hva som skjer når barna flytter hjemmefra. Vi forberedes ikke på hvor tomt og trist det blir og om hvor stort savn det blir. Vi sitter igjen med et tomrom og tenker; hva skal vi bruke tiden på nå? Hvor er «barnflyttethjemmefra-gruppene» på Facebook?

Hvor er selvhjelpsgruppene for oss som må redefinere samlivet?

Selvfølgelig gleder jeg meg på hennes vegne. Endelig skal hun ut i verden og stå på de berømte egne bena. Det er selvfølgelig bra at denne dagen kommer, samtidig var jeg ikke klar over hvor mye jeg kom til å grue meg.

Eller jeg grugleder meg. Det er et mer rett ord.

Vi har heldigvis to barn som enda bor hjemme, men uansett er det en stor overgang når den største flytter ut og det er ikke lenge til neste barn drar. Vi må uansett begynne å forberede oss på et liv uten barn hjemme og det kommer kanskje til å bli en like stor overgang som da barna kom.

Det blir spennende å se hvordan det går.

I dag har vi bursdagsfeiring for 20 åringen. Da skal vi spise god mat og skåle for den neste epoken i våre liv.

Lykke til, kjære datter!