Besvimte bak rattet

Bente åpner døra til huset i Poppelveien med et stort smil.

- Velkommen inn, det er ikke alt som er helt på plass her ennå, men det begynner å skape seg nå, sier hun før hun geleider oss inn i den store stua og peker bort mot en behagelig sofa.

Sollyset fra utsiden strekker seg gjennom vinduene, og på bordet foran oss har Bente satt fram oppskåret vannmelon og druer. Det gjelder å nyte følelsen av sommer, for ifølge værmeldingen skal det begynne å regne allerede før vi er ferdige med dette intervjuet.

Blant venner og familie er Bente kjent som en dame med mye energi og stå-på-vilje. En overskuddsperson, som løper over gulvet i stedet for å gå - og aldri sier nei om noen spør om hjelp.

- Slik har det alltid vært, forteller hun og legger raskt til at hun nå øver seg på å gå over gulvet, istedenfor å løpe.

- For hva er det egentlig jeg har det så travelt med? Jeg sparer jo ikke spesielt mye tid, og SÅ travelt har jeg det jo ikke, sier hun lattermildt og rister på hodet.

Når Bente beskriver sine 58 år på jorden, kommer det tydelig fram at tempoet alltid har vært høyt.

- Jeg har alltid hatt mye energi, men jeg har aldri tenkt på det som noe negativt. Jeg har likt å ha det travelt.

Men selv for et menneske med mye overskudd, som Bente, finnes det grenser for hva man kan tåle, noe hun fikk smertelig erfare tidligere i år.

- Jeg har nok aldri vært typen som har reflektert over egne følelser, og spesielt ikke negative. Negative tanker og følelser har jeg nok elegant skjøvet vekk og pakket bort i en mental boks inni meg, sier hun ettertenksomt.

- Indre stress er minst like skummelt, ja sannsynligvis mer enn det rent fysiske stresset som kommer av å ha det travelt. Elsker man å ha det travelt og elsker det man gjør, så trenger det ikke nødvendigvis å være noe negativt.

Bente tror selv at det var det indre stresset, og at hun ikke var i kontakt med sitt eget følelsesliv som kunne ha vært en av grunnene til at kroppen brått og uventet sa stopp.

- Jeg tror ikke at jeg forsto hvor sliten og stressa jeg faktisk var. Følelser skjøv jeg unna, og dermed kjente jeg jo ikke etter hvordan jeg faktisk hadde det inni meg.

I tiden før, hadde hun og ektemannen Vegard Møllevold Berg kjøpt hus på Fauske og lagt det de eide i Bodø ut for salg.

- Det tok sin tid før vi fikk solgt i Bodø, så i en periode hadde vi to huslån vi måtte håndtere, forteller Bente og innrømmer at det var tøft.

I tillegg til et hussalg som lot vente seg, så besto livet av flyttekaos, pendling og et barnebarn på vei.

Bente forteller at hun gledet seg over livet, alt det nye, spenningen og den store gleden ved å skulle bli bestemor.

Hun fortsatte i samme tempo som alltid, selv om kroppen begynte å gi henne små tegn på at nok var nok.

- Jeg durte bare på, selv om jeg merket at jeg var uvanlig trøtt og sliten. Hodepine hadde jeg også stadig oftere, forteller hun.

Det Bente ikke visste da, var at hun var på vei i høy hastighet mot den mye omtalte “veggen”.

Til tross for at kroppen sa fra, så nektet hun å ta det innover seg.

Så kom februar-dagen som skulle forandre alt. Bente beskriver det hele som om at hun ble stoppet av “en usynlig hånd”.

- Det var som om noen dro ut kontakten min, og satte hele livet på pause. Akkurat som om at noen sa klart og tydelig at “nå MÅ du lytte til kroppen din Bente”.

Denne dagen startet som enhver annen dag. Hun gledet seg over å skulle besøke søsteren i Bodø sammen med datteren Sisilie og sitt nyfødte barnebarn.

I bilen hadde de også med seg datterens hund, og stemningen var god da de kjørte av gårde.

Bente, som alltid har vært glad i å kjøre bil, følte seg frisk og opplagt, klar for en hyggelig dag med sine kjære.

Men midt under bilturen skjedde det som Bente i ettertid beskriver som “lyn fra klar himmel”.

Uten forvarsel kjente hun en merkelig følelse i kroppen.

- Jeg husker at jeg sa til Sisilie at ‘åh, nå føler jeg meg litt rar’, forteller Bente. Det neste som skjedde, har hun bare blitt fortalt i ettertid.

Hun besvimte bak rattet, og mistet fullstendig kontrollen.

- Som om noen dro kontakten min ut av støpselet.

Datteren, som satt ved siden av, reagerte lynraskt og forsøkte å få kontroll over bilen. Men bilen hadde automatgir, og uten et håndbrekk å dra i, var det lite hun kunne gjøre.

Heldigvis klarte Sisilie å dra i rattet slik at de kjørte ut i veikanten og ble stoppet av en myk snøkant.

På mirakuløst vis slapp de unna uten en skramme, selv bilen var uskadet.

- Vi stoppet rett før en lyktestolpe, men traff den ikke. Det må være det man kaller englevakt, fastslår Bente takknemlig.

Bente ble fraktet til sykehuset i Bodø med ambulanse, hvor hun ble lagt inn og grundig undersøkt i fire dager.

Men til tross for omfattende undersøkelser og tester, fant ikke legene noe fysisk galt som kunne forklare at Bente hadde besvimt bak rattet.

- Det var jo en lettelse at de ikke fant noe alvorlig, men samtidig ønsket jeg å vite hvorfor jeg besvimte.

Mens hun lå på sykehuset plaget tankene henne:

- Jeg så for meg ulike skrekkscenarioer. Hva om det hadde kommet en bil imot? Hva om det hadde vært en trailer?

Øynene til Bente fylles av tårer. Hendelsen har satt spor.

Hun beskriver følelsen av frykt i kroppen for hva som kunne ha skjedd, og hvor lett det kunne ha endt i katastrofe.

- Men datteren min var raskt på plass for å realitetsorientere meg. Hun sa “men mamma. nå gikk det jo bra. Det nytter jo ikke å tenke på hva som kunne ha skjedd”, forteller Bente og fastslår at hun er heldig som har en klok og reflektert datter.

Etter at hun ble utskrevet fra sykehuset måtte hun til slutt selv komme fram til konklusjonen, at besvimelsen mest sannsynlig skyldtes stress – et ord som Bente aldri tidligere hadde assosiert med seg selv.

Hun var jo den sterke, den som aldri tok pauser, som alltid var på farten.

- Jeg fikk en klar og tydelig beskjed denne dagen, sier Bente med overbevisning, - fra noen der oppe, hvem enn det nå er, om at nå må du roe ned.

Besvimelsen førte til at Bente mistet sertifikatet i seks måneder. Selv om hun forstod hvorfor, var det en stor omveltning både for henne og ektemannen Vegard.

- Han har ikke sertifikat, så vi ble sittende mye mer hjemme. Jeg måtte bytte fastlege siden den jeg hadde holdt til i Valnesfjord. Man merker ikke hvor avhengig man er av sertifikatet før man plutselig ikke har det lenger.

I denne perioden var det Vegard som tok alt ansvar i hjemmet, forteller hun.

- Jeg var helt tappet for energi da jeg kom hjem fra sykehuset. Det var ulikt alt annet jeg har opplevd. Som om kroppen veide flere hundre kilo.

Bente liker ikke uttrykket “å treffe veggen”, men finner heller ingen bedre måte å beskrive det som skjedde.

- Jeg måtte lære meg å være i kontakt med meg selv og det jeg kjenner inni meg. Det har vært en krevende øvelse, men samtidig veldig viktig. Boken “Det er nå du lever” av Eckhart Tolle har vært en stor hjelp på veien for å finne ro og balanse i livet.

Den boken fikk jeg av datteren min, forteller hun.

I dag har Bente fått tilbake sertifikatet. Mange ville nok vært litt engstelig for å sette seg bak rattet igjen, men det hevder Bente at hun ikke var:

- For det første har jeg alltid likt å kjøre bil, så jeg kjente meg ikke på redsel. Men det viktigste er nok at jeg har lært en god del om meg selv i løpet av disse månedene.

- Jeg har aldri reflektert over hva jeg føler, eller tatt hensyn til slikt. Men nå ser jeg at jeg brente lyset i begge ender, og at jeg burde ha roet ned lenge før.

Bente ler litt når hun ser tilbake på hvordan hun i perioder nærmest ønsket seg en sykdom, bare for å få lov til å ligge på sofaen noen dager uten dårlig samvittighet.

- Men jeg har alltid hatt ei forbasket god helse, og godt immunforsvar, sier hun og ler godt.

Etter den skremmende hendelsen i februar har hun lært seg å være flinkere til å lytte til kroppen og det hun føler.

- Jeg tror at det er mange som brenner lyset i begge endene, slik jeg gjorde. Og det er ikke så rart. I dagens samfunn er det så mange inntrykk, så mye stress, oppgaver, invitasjoner, krav og forventninger.

- Jeg tror egentlig ikke vi mennesker er laget for å takle et slikt liv over tid. Kanskje hadde de det bedre før, når arbeidet var mer fysisk krevende.

Bente håper at hennes historie kan bli en liten vekker for andre, slik at de kanskje stopper opp før de møter veggen.

- Jeg vet at det er mange som lever livet sitt i alt for høy hastighet, og håpet er jo at noen leser dette og tar et oppgjør med seg selv og roer ned - før det går så langt som det gjorde i mitt tilfelle.

Bente er fortsatt den samme driftige, energiske kvinnen som før, men opplevelsen har bidratt til å gi henne en dypere forståelse for viktigheten av å ha balanse i hverdagen.

- Selv de med mye energi må lære seg å ta pauser, det har vi alle behov for. Og jeg har endelig lært at det å lytte til seg selv ikke er et tegn på svakhet, men på styrke.