STILLSTAND?. Melk til utdeling på Fattighuset i Oslo tilbake i 2008, hvor 1000 mennesker besøkte Fattighuset hver uke for å få mat eller annen hjelp.
Erlend Aas / NTB
Synspunkt:
Barn som er fattige. I Norge.
Barnefattigdom. Barn som er fattige. I Norge.
Vi bor i verdens kanskje aller rikeste land. Vi har milliarder ”på bok”. Vi har demokrati og vi bor i en velferdsstat. Hva må til for at et land skal prioritere å få bukt med barnefattigdom? Hva må til for at verdens rikeste land skal prioritere dette?
Smak på det ordet - Barnefattigdom - Barn som er fattige - I Norge. 111.000 barn lever i fattigdom i Norge.
Norge har så mye penger at vi gjerne gir millioner av kroner til land andre steder i verden som trenger det. Noe jeg er 100% for. Klart vi skal bistå de som er i krise. En krise vi antakelig direkte eller indirekte har bidratt til. Land som ikke har hatt anledning til å håve inn på å ta Lillefot og vennene hans opp av jorda i bøtter og spann. Vi har midler. Penger som er skuflet inn på bekostning av fremtiden til våre og verdens barn.
Samtidig. I Norge. Barn som vokser opp i vårt eget land opplever at foreldrene deres ikke har råd til å kjøpe dem ny bukse, lage skikkelig middag med næringsrik mat eller la dem få lov til å være barn og utfolde seg som menneske på en eller annen idrett, korps eller gaming.
Barn av foreldre som er uføre, arbeidsledige eller har en litt dårligere betalt jobb, selv om jobben de gjør gjerne er uunnværlig for samfunnet. Disse barna er fattige i Norge. I 2023.
I politisk kvarter denne uken hørte vi at et enstemmig ekspertutvalg ber regjeringa øke barnetrygden - kraftig. De regjerende horder er selvsagt klar over at ting ikke er som det skal.
Politikerne sitter i radio og diskuterer OM vi skal diskutere hvor mye folk som er uføre skal få utbetalt, eller OM vi skal diskutere hvordan vi skal få folk ut i jobb.
Unnskyld meg? Hvorfor kan vi ikke både få folk i jobb og samtidig sørge for at de som er inni en prosess med å få seg jobb, venter på at samfunnet skal ta til vett og gi lavtlønnede yrker en lønn å leve av, eller de som faktisk er ufør og vet at de ikke bare kan ta seg sammen og skride til en ventende jobb med levelig lønn, skal ha trygg grunn under beina?
Det er ikke vanskelig. Det er retorikk. Og politikk. Det å sette uføretrygdedes rett til en anstendig utbetaling OPP MOT om vi skal ha tiltak for at alle skal ha en jobb å gå til. Det er faktisk ikke sånn at vi må velge. Det å sette ulike grupper i samfunnet opp mot hverandre, og si at ja men tenk på de andre. Hvis du får så får ikke Kari og Ola, og de fortjener det jo også/mer. Vi må ikke velge. Det er snakk om politisk vilje.
Er det sånn at vi trenger at noen av oss har det litt verre, så resten skal kjenne at de har det greit nok, og ikke ta det som et slag i trynet når eksempelvis dagligvarekjedene håver inn på økte priser - oppå beregnet avanse, overskudd og avkastning - på matvarer vi alle trenger for å leve. Eller når bankene har milliardoverskudd og rentefest?
Matprisene øker, rentene øker, drivstoffprisene øker, strømprisene er et problem på den tiden av året hvor vi trenger den mest her oppe i nord. Det er såkalt dyrtid. De fleste klarer å holde følge, men ikke alle. Det er dem vi som samfunn må legge til rette for. Vi har råd! Vi trenger ikke velge. Vi ser det alle sammen gjør vi ikke? Hva gjør vi med det?
Frelsesarmeen presenterte nylige tall hentet fra en rapport fra FAFO, som forteller at halvparten av dem som stiller seg i matkø er barnefamilier. Flertallet er familier med barn i førskole- og grunnskolealder.
I undersøkelsen Opinion har gjort for Frelsesarmeen svarer hele 52 prosent av de med barn at de kjøper mindre mat eller mindre sunn mat på grunn av endringene i egen økonomi. 16 prosent svarer at de har droppet å kjøpe klær og utstyr barna strengt tatt trenger.
I andre ende av skalaen sitter leder og spekulanter og lurer på om de skal utvide garasjen for å ha plass til den tredje elbilen de trenger for å hjelpe det grønne skiftet. Gjennomsnittslønnen i Norge er visst rundt 800.000kr. Det er ikke fordi de fleste av oss tjener 800.000, men noen få tjener millioner opp mot de mange som ikke gjør det.
Hva slags grunnlag er det vi legger for vår fremtid? Hva må til for at de som styrer i dette verdens rikeste land ser verdien i å gi folk stabil grunn under beina slik at de kan ha fokus på å skape en fremtid for seg selv og sine barn?