At man ikke gir seg på dette, er bare pinlig

Etter at den ene plagiatskandalen har avløst den andre i rikspolitikken, er det med en viss form for vantro at man konstaterer at jo, politikere er visst som alle andre likevel.

Det er selvsagt noe som man skulle forvente, de er tross alt bare et snitt av befolkningen. De skal i hvert fall helst være det.

Men håpet er likevel at man legger grunnlaget for offentlig tjeneste og ansvar på de samme premissene som alle andre blir holdt opp mot, nemlig å gjøre det på ærlig og redelig vis.

Sandra Borch er per nå utrolig nok den som kommer best ut av den interne statsrådskonkurransen i manglende sitering i masteroppgaver. Hun visste hva hun hadde gjort, og at det ikke var mulig å opprettholde jobben som minister med noe sånt på det akademiske rullebladet.

Ikke før hun hadde tatt helg med innrømmelse på tv om hva som hadde skjedd og ville skje framover, kom neste avsløring.

Denne gangen om Ingvild Kjerkol, en helseminister som har et enormt ansvar for et helsevesen i forandring og et stadig økende press på både økonomi og på bemanning.

Men til forskjell fra sin kollega innenfor forskning og høyere utdanning, har hun ingen planer om å gå stille ut av kontorene i helsedepartementet.

Hun har bestridt alle påstader om plagiat, og lar det være opptil en gjennomgang av studiestedet som allerede har godkjent oppgaven å bestemme utfallet av både karrieren hennes og Støres potensielt tiende statsrådsavgang.

Etter hvert som det stadig dukker opp flere lange utdrag som er identiske med andre tidligere publiserte oppgaver, er det vanskelig å se for seg hvordan dette kan ende med at Kjerkol slipper unna.