- Alt dette kunne vært unngått

I dag er hun erklært kreftfri av legene i Tromsø, men veien hit har ikke vært plankekjøring. Hun skal også følges tett opp de neste fem årene av legene.

- Egentlig så blir jeg litt sint på meg selv fordi jeg ikke dro for å ta celleprøve tidligere. Alt dette kunne jo vært unngått, sier hun oppgitt.

I dag velger hun å fortelle sin historie, for som hun sier:

- Kan det bidra til at noen andre kan unngå å gå igjennom det jeg gjorde, så er det verdt det.

I Norge får alle kvinner fra 25 til 69 år brev med påminnelse fra Kreftregisterets livmorhalsprogram når det er på tide å ta livmorhalsprøve (celleprøve av livmorhalsen).

Livmorhalsprogrammet er et screeningprogram, hvor leger systematisk undersøker friske mennesker for å oppdage sykdom eller forstadier før symptomer viser seg.

Ved å ta livmorhalsprøve kan celleforandringer oppdages og behandles, og risiko for livmorhalskreft vil reduseres.

- Alle som har livmor bør følge livmorhalsprogrammet, uavhengig av seksuell praksis og kjønnsidentitet. Det tar bare noen få minutter å ta prøven, og den kan tas hos fastlege, gynekolog og i noen tilfeller hos jordmor, opplyser Kreftforeningen.

I mange år har Linda fulgt med på emneknaggen #sjekkdeg i sosiale media som er en kampanje for å få kvinner til å ta celleprøve av livmorhalsen.

Hun visste at det var mange år siden hun selv hadde tatt en slik prøve, men likevel dro hun aldri for å gjøre det. Dette til tross for at både moren hennes Bjørgunn, svigermor Karin og bestevenninna Tone oppfordret henne til å gjøre det.

I september i fjor fikk hun satt P-sprøyte hos legen, og etter det sluttet hun ikke å blø. Først tenkte hun at det bare var vanlige bivirkninger av sprøyta, men da hun ikke sluttet å blø etter den andre sprøyten som ble satt i desember, valgte hun å ta kontakt med fastlegen på nyåret.

- Han trodde det kunne være bivirkninger av sprøyta eller av koronavaksinen, men henviste meg til gynekolog Irina Eide i Bodø for sikkerhets skyld.

Kalenderen viste april når Linda endelig kom seg til gynekologen.

- Prøven kjente jeg jo knapt noe til, den var ikke vond, forteller hun.

Noen dager etter at prøven ble tatt så ble hun oppringt av legen. Hun fikk beskjed om at hun måtte tilbake for å ta nye prøver. De hadde funnet forandringer i celleprøven hennes.

- Så gikk det noen dager til etter den neste prøven før jeg fikk beskjed om at jeg måtte inn til konisering.

Ifølge NHI er konisering et lite inngrep der en liten del av livmortappen fjernes. Det er et inngrep som gjøres for å forhindre celleforandringer fra å utvikle seg til livmorhalskreft.

Dette inngrepet gjorde hun på Nordlandssykehuset 16. mai i år. En liten uke etter kom telefonen fra legen.

- Heldigvis var legen så rolig at jeg ikke ble hysterisk. Men hun kunne fortelle meg at det var funnet kreftceller i livmortappen og at jeg måtte inn på sykehuset i Bodø på CT og MR og så videre på petscan i Tromsø for å se om kreften hadde spredd seg, forteller hun.

I starten av juni gikk turen til Tromsø med ektemannen ved sin side.

- Det var så godt å ha ham med meg. På dette tidspunktet hadde både Trond og jeg rukket å bli bekymret for hva de eventuelt ville finne. Det verste for meg var tanken på at dersom kreftcellene hadde spredd seg, så ville jeg kanskje ikke få se jentene mine og barnebarna mine vokse opp. Det var en vanskelig tanke.

Legene kunne ikke se noe på bildene som ble tatt, men for sikkerhets skyld ble både livmor, livmorhals og eggstokker fjernet under en operasjon.

- Etter den operasjonen trodde jeg at jeg var ferdig, sier Linda, og stopper opp litt i praten. Hun puster dypt inn og møter øynene mine før hun fortsetter.

- Så kom telefonen ei uke etter. Den telefonen glemmer jeg ikke. Vi var i campingvogna og jeg måtte gå utenfor for å ta telefonen siden hele familien var i vogna. Legen som ringte kunne fortelle meg at det var funnet en svulst, og at jeg måtte gjennom både cellegift og stråling for å hindre spredning.

Hun tar en liten pause igjen.

- Dette var første gangen i løpet av dette at jeg fikk meg en liten knekk.

Linda, som har røyket hele sitt voksne liv, stumpet røyken. Hun ville i det minste gjøre sitt for at dette skulle gå bra, forteller hun.

- Etter at jeg fikk vite at det faktisk var funnet en kreftsvulst, fikk jeg så innmari dårlig samvittighet av å røyke. Så da tok jeg et oppgjør med meg selv og røyken.

Linda hadde 25 runder med stråling og en cellegiftkur i vente på Universitetssykehuset i Tromsø.

Nå viser kalenderen oktober. Vi sitter sammen på møterommet i Saltenpostens lokaler og snakker om de siste månedene og prosessen hun har vært igjennom.

Etter møtet med avisa skal hun innom arbeidsplassen sin Byfesker`n. Hun gleder seg til å ta de første stegene tilbake i arbeidslivet.

- Jeg har vært heldig oppi alt dette, nå er jeg kreftfri. Samtidig skulle jeg gjerne vært denne perioden foruten. Derfor vil jeg oppfordre alle kvinner til å ta celleprøven, sier hun med klar og tydelig stemme.

- Det er ikke alle som er like heldige som jeg har vært.