- Alder er ingen hindring for å lære seg noe nytt

I nesten 40 år skysset han skoleelever mellom Kvarv og Straumen, og passasjerer videre til Fauske og Sulitjelma. Mange andre kjenner ham fordi de bærer en av knivene hans i beltet eller verdsetter røykelaksen han produserer. I en fersk alder av 80 år nyter Arild til fulle pensjonisttilværelsen. Hvis den kan kalles for det.

Tallet han nå passerer skremmer ham.

– Mest fordi jeg ikke føler meg så gammel, sier jubilanten.

Ikke skulle man tro han var det, heller. Aktivitetsnivået er høyt og variert, humøret upåklagelig og glimtet i øyet forbløffende ungdommelig. Han er glad i folk, oppnår lett kontakt og tar gjerne ordet først for å fortelle en god historie.

Arild har vært i bevegelse siden han ble født. Det skjedde omtrent samtidig som primstaven sier at varmesteinen går i jorda, i året da gleden og friheten vendte tilbake til landet.

Han ble tidlig vant med at hele døgnet kan utnyttes. Fra barnsben av var det ofte å komme seg i gang før lyset på morgenen, og ut på revejakt sammen med faren og brødrene i plantefeltet bak huset på Kvarv.

Senere, og ofte på samme dag, bar det rett som det var opp de bratte liene fra bygda og innover fjellheimen, med hagle eller fiskestang. Ikke av plikt eller av mataukets nødvendighet, men fordi det bare var sånn det var. Og på grunn av Faulvatnet, selvfølgelig – det hellige vann.

Akkurat hva det er med Faulvassområdet, der det ligger på platået mellom Rago nasjonalpark og Sørfoldfjorden, har Arild undret seg over nesten hele sitt voksne liv. 

– Det er som om kroppen bare faller til ro, forklarer han. – Derfor må jeg alltid tilbake dit, sommer som vinter.

Etter konfirmasjonen smakte Arild på tilværelsen som fisker, men han foretrakk pedaler under føttene og tok sertifikatet omtrent så tidlig som det lot seg gjøre. Hans første sjåførjobb var for en onkel som var snekker.

Kort tid etter at han kom hjem fra militæret som 20-åring, dukket en ung kvinne opp i bygda. Hun kom med tog og buss helt fra Vestfold, og siste etappe til Kvarv med privat båtskyss. Det var første skoledag i 1965, og hun gikk rett på jobb. Astrid Kjær hadde søkt lærerstilling i nord for å se om det var det rette yrket å satse på.

Arild tok snart motet til seg og ba henne med på det som var helt naturlig for ham. Det bar til fjells, tyngste rute opp, langt bortover og bratt ned igjen. For Astrid, som hadde vokst opp nært ytre Oslofjorden, hadde fjellet alltid vært noe som var langt unna og som stort sett kun de mest velholdte hadde tid til å oppsøke.

Første stevnemøte var strabasiøst, men også en åpenbaring av næromgivelsenes uuttømmelige luksus.

Akkurat hva som gjorde mest umiddelbart inntrykk av kavaleren eller Faulvatnet, er noe uklart, men i løpet av prøveåret fant Astrid ut at både skolen og Arild var rett for henne. Han sa selvfølgelig ja til å slå følge til Tønsberg et par år mens hun tok lærerutdanningen. Selv kvalifiserte han seg til å kjøre buss.

Bryllupet sto sommeren 1967 i Nykirke, på Astrids hjemsted i Horten. Bryllupsreisen, derimot, den gikk til Kvarvfjellet. Fra naturens side har de to motsatt rytme, derfor passet de også så godt i lag. Til sammen fant de et balansert tempo – på tur og i livet.

Da de returnerte nordover, hadde den nye riksveien gjennom Sørfold åpnet. De største elevene på Kvarv begynte snart på kommunens nyåpnede sentralskole. Mens Astrid underviste de minste hjemme i bygda, kjørte Arild resten hver dag de drøye to milene til Straumen. Etter hvert fikk de også egne barn. Tor i 1970, Hilde et par år senere og Steinar til sist i 1979.

Jakt og fiske har alltid vært høyt prioriterte fritidsaktiviteter for Arild, men i 1975 var han også med på å starte Sørfold trekkspillklubb. I mange år var han trofast medlem, i tillegg til formann – og pressesjef. Det ble etter hvert en rekke festivaler og mesterskap rundt omkring, og det store høydepunktet var da de tok 4. plassen i NM i 1988.

Trekkspillklubben har vært nedlagt en god stund, men det er ikke lenge siden Arild plukket fram instrumentet igjen. I dag spiller han jevnlig med en liten gjeng hvor han selv er for nesten bare unggutten å regne.

Han trakterer dessuten mer enn det musikalske. I skogholtet ved huset på Kvarv har han sitt eget lille røykeri, hvor både laks og sild får den rette konsistensen og smaken, til glede for kjente og besøkende.

Steikeovnen får i tillegg kjørt seg. – Alder er ingen hindring for å lære seg noe nytt, konstaterer Arild. – Det er bare å sette i gang. For eksempel med å bake surdeigsbrød!

Finmotorikk og fingernemhet har han også vedlikeholdt gjennom en langvarig interesse for knivlaging og andre håndverksprodukter, som belter og vesker av lær. For de som har kjennskap til hans kreative og estetiske evner, og de begynner å bli ganske mange, har det vært populære varer.

For elleve år siden fikk han forespørsel om å lage kniver til kronprinsparet, som skulle besøke Sørfold og husmannsplassen Kjelvik. En slik sjanse kunne han ikke takke nei til.

Oppdraget skaffet ham selvfølgelig litt oppmerksomhet, og selv om han bedyrer sin sjenanse rundt et bursdagsportrett, kan han ikke sies å være noe annet enn smått medievant. Arild har vært i avisene ved flere anledninger, blant annet da en høyt skattet kniv han trodde var evig tapt, plutselig lå rett utenfor bussdøra da han slapp av en passasjer langs E6.

En gang senere tiltrakk – eller påkalte – han lokalpressens nysgjerrighet da han fra en kjenning i Trøndelag fikk et par sjeldne og over hundre år gamle treski, som han oppbevarer på hytta.

Flere av aktivitetene Arild beskjeftiger seg med, foregår ofte samtidig eller i det minste overlappende. Utålmodigheten kan av og til slå ut i et litt unødvendig temperament, ifølge ham selv.

– Jeg har alltid hatt følelsen av å ha dårlig tid, sier Arild.

Hastverket er antakelig genetisk, men det har også blitt forsterket av tunge opplevelser. I 2004 gikk storebroren Kjell plutselig bort etter et hjerteinfarkt.

– Det var et stort sjokk, sier Arild. Ikke lenge før hadde de vært på det som ble deres siste jakttur sammen.

Astrid og Arild har fått seks barnebarn, som alle begynner å bli ganske store. Det er en stund siden han kunne se seg selv i begge retninger. Av sin nærmeste slekt er Arild nå eldstemann, uten at det har plaget ham så veldig.

– Det er litt nifst, men sånn er det. Vi er glade for å være friske og ha det bra.

På veien har han alltid trivdes. Der er han tross alt i bevegelse. I starten av karrieren som yrkessjåfør kjørte han lengre distanser, både til Mo og Narvik. Siden ble det mest skoleruta, med egen buss stasjonert på Kvarv.

Det var ofte dårlig vær, glatte veier og ulike opplevelser med reisende. Spesielt mange ubehagelige episoder kan han likevel ikke huske, og i 2005 fikk han utmerkelse for skadefri kjøring gjennom mange år.

Arild pensjonerte seg fra Saltens Bilruter i 2007, og siste tur var på fødselsdagen, 21. februar. Straumen skole stilte med blomster og avskjedshilsen, og Saltenposten var til stede.

Hemmeligheten bak hans popularitet hos elevene beskrev han slik overfor avisa: «At man ikke kjefter så ofte, men sier ifra når det trengs og ellers spiller på lag med barna.»

Både de velvalgte ordene og noe annet har han fremdeles i behold. På et samtidig spørsmål om den karakteristiske snurrebarten hans også kom til å bli pensjonert, kom det et klokkeklart svar: «Den blir værende. Den har jeg hatt i 14 år.»

På 80-åringen Arild fyller snurrebarten 32.

Astrid gikk av litt senere enn ektemannen, etter over 20 år som rektor på Kvarv skole. Ingen av dem har ligget på latsiden i sitt otium. Det dras ferskfisk og plukkes bær om sommeren og både strikkes, bakes og smies resten av året. En og annen kjøretur til Sverige på marked og storbyhelg ute i Europa blir det også tid til. Men det er hjemme, med nærheten til fjorden og fjellet, at liker de seg aller best.

En stund etter at han ble pensjonist, fikk Arild diabetes, men i dag går han ikke på noen medisiner for sykdommen. Den var en ulempe han snudde til en styrke. Det vil si, også det har Arild og Astrid gjort som et lag. Hver eneste dag er de ute på tur, i all slags vær, for å holde seg i form. Ikke av plikt, mer av nødvendighet enn før, men mest av alt fordi det bare er sånn det er. Det er snart seksti år siden de traff hverandre, og om et knapt år til har begge fylt 80.

De går fremdeles for å se på Faulvatnet sammen.