ADHD og psykiske plager

ADHD er en forkortelse på det engelske uttrykket
Attention Deficit Hyperactivity Disorder. På Norsk blir det oversatt til Hyperkinetisk forstyrrelse. Kort sagt hyperaktiv.

I de siste årene har det vært en radikal økning i tilfeller. I løpet av de siste 12 årene har økningen vært på 23%. Siden 2016 har ADHD-medisineringen økt med det dobbelte. FHI har gjennomgått ca. 550 journaler fra barn som har fått diagnosen. Halvparten av disse diagnosene var ikke godt nok dokumentert.

Det finnes, så vidt jeg har funnet ut, ingen kliniske tester på at en kan ha ADHD. Testen består av en del spørsmål om konsentrasjon og evne til å fullføre oppgaver som kan være litt krevende. Altså hvis du tar testen på en dårlig dag, så får du diagnosen. Eller hvis du svarer feil med overlegg. Man kan jo lure siden økningen har vært så stor.

Mange unge sliter med psyken. Angst og depresjon har doblet seg hos unge mennesker de siste 10 årene. Ofte er det snakk om hverdagsproblemer. Økt press fra skole og utdanning, og ikke minst påvirkningen fra sosiale medier.

Nå finnes det nesten like mange forklaringer til årsaken, som det finnes tilfeller av plagene. Ikke alle forskere er enige om diagnosene. Siden hverken ADHD eller psykiske plager kan påvises med en blodprøve, blir gjerne diagnosene stillet ut fra spørsmål og adferd. Det påstås av eksperter at overdiagnostisering er tilfelle i mange sammenhenger. Antagelig er dette riktig, men at det er en økning over tid er det nok ingen tvil om.

Forskjellen på samfunnet før og nå er enorm, sett i sammenheng med en relativt kort periode. Påvirkningen utenfra er overveldende, og det skal sannelig en del til å takle mengden av informasjon som faller på den enkelte. Krav til det enkelte individ om hvordan en skal se ut eller væremåte er innsnevret til en smal sti. Følges ikke trendene eller felles adferd, kommer de stygge kommentarene og kritikken på sosiale medier.

Det som ingen snakker om er hvordan var det før denne økningen. Før Tiktok og sosiale medier. Før mobiltelefonen og EL-sparkesykkelen. Press fra skole og utdanning har det vært før og, krig og elendighet også. Mange falt ut i sosiale sammenhenger, men sjelden endte det i en diagnose.

En annen ting som påvirker barn og unges adferd er selvfølgelig voksne og foreldre. Selvfølgelig vil foreldrene og skolen barnas beste, men i noen sammenhenger blir resultatet det motsatte. Alt blir tilrettelagt for barna. Valget for dem er ofte minste motstands vei. Nesten uansett hva som skal gjøres, blir det tilrettelagt i minste detalj.

Egentlig er det ikke så merkelig at vi har denne utviklingen i samfunnet. Svært mange unge sitter for mye i ro, og bruker mye av døgnet på mobilen. Det blir fort en uvane at en skal få med seg alt som foregår på sosiale medier. Menneskekroppen er ikke konstruert for å sitte i ro hele tiden, og uten noen form for fysisk aktivitet, blir det fort galt i hodet også.

Antagelig er barn og ungdom ikke så forskjellig fra det de var før i tiden. Årsaken til økningene i omtalte plager har nok mye med hvordan samfunnet er blitt de siste årene.

Når disse små engang skal forsøke å stå på engen ben, kommer uventede utfordringer. Saker som barn og unge står overfor føles overveldende, selv om de kanskje ikke er så
alvorlige.

Den digitale hverdagen er uten tvil en medvirkende årsak til de økte plagene. Krav til det enkelte individ og mengden informasjon som presenteres for de unge kan sikkert begrenses. Forskere og fagfolk burde heller finne ut hvordan samfunnet kan bli bedre for unge mennesker, enn å være å være fullstendig oppslukt av diagnosene.

Ukas spaltist er oppvokst på Strøksnes, og er pensjonert byggeleder i Kystverket. Han bor i Hauan, er gift med Anne, har to voksne barn og tre barnebarn. Han trives best ved et fjellvann en fin sommerdag. Han har skrevet to bøker ”Hulejæsene i Horndalen” og ”NI LIV og full av faen”.