Å skape bli-lyst

Det har kommet mange ukrainske flyktninger til regionen vår, og flere er venta. De nyeste utspillene fra Vladimir Putin er urovekkende. Det er minst like viktig nå som i februar og mars at vi viser støtte til de som er berørt.

Hvordan kan du og jeg få det til?

Det har lett for å bli til at vi snakker med kollegaen vår over kaffekoppen. Spør om de har møtt noen av dem, hørt noe om hvor de bor. Kanskje ser vi noen vi ikke kjenner igjen på butikken. Sommerturismen har avtatt og det fremmede språket kan jo være ukrainsk, kan det ikke?

I Beiarn har vi en veldig dyktig flyktningekoordinator. Hun heter Marit, har ikke hatt sommerferie i år, og veit ikke at jeg skriver om henne i lokalavisa. Hun er ei sånn dame som ikke liker å stikke seg frem, men hun fortjener virkelig all mulig skryt, og så får jeg håpe hun tilgir at jeg forteller til Saltenpostens lesere at hun er ei mektig imponerende dame.

Slike finnes det mange av rundt i landet. Det er viktig at vi er bevisst at deres store engasjement ikke blir en kilde til at du og jeg hviler på vår post. Når en eller to eller tre mennesker har et definert arbeidsansvar for å ivareta flyktningetjenesten er det fort gjort at vi som lokalsamfunn tenker at integrering er en jobb som ikke hører til oss. Det er uheldig. Integrering skjer av nettopp deg og meg.

Så er det kanskje ikke så lett fordi vi blir usikre i møtet med fremmede mennesker, enten de heter Per eller Irina. Vi tror språket blir en umulig barriere. Vi er kanskje redde for å dumme oss ut. Eller vil ikke være til bry.

For ei uke siden satt jeg rundt ei bålpanne og ble litt bedre kjent med noen av ukrainerne som har kommet til bygda vår. Flere av dem har kommet fra det de sjøl definerer som små byer. Med innbyggere på over 300.000. De har kommet til lille, langstrakte Beiarn. Med to butikker og mektig natur. – Det er vakkert her, jeg kjenner meg trygg. Og dere beiarværinger har så godt humør.

Jeg smilte mot dem alle, og ba en stille bønn om at vi som samfunn klarer å ta vare på dem på en måte som gjør at de trives slik at så mange som mulig har lyst til å bli værende her.

For distriktene sliter eller kommer veldig snart til å slite med den samme utfordringa; vi blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder. Vi trenger folk som kan og vil jobbe. Som gruppe er det høyt utdanna og ressurssterke mennesker som blir bosatt nå. De fleste ønsker gjerne å bli en del av samfunnet de har kommet til, være til nytte.

Kan flere av oss tørre å gå over veien og banke på ei dør? Invitere til middag, tilby skyss eller å handle på butikken dersom noen mangler bil. Da blir det litt lettere å være tilflytter. Og det er forresten samme oppskrifta å møte de nye innbyggerne som allerede snakker norsk og har kommet til lokalsamfunnet vårt. Ikke store salgskampanjer, ikke formelle møter i regi av kommunen.

En av de viktigste faktorene for å skape bli-værende-lyst er kanskje nettopp de mellommenneskelige møtene. Vi som allerede bor her må bli bedre på å ta imot og bry oss. Vi er nødt til det skal vi opprettholde et levedyktig samfunn.

Og det fine med menneskemøter er at vi ofte får like mye som vi gir.

Ukas spaltist er en 83-modell, bosatt på Tverlandet og i Beiarn.
Stadig mindre blank i lakken, litt rust her og der, men full av hestekrefter under panseret.