Å akseptere en sorg

Tittelen på dette synspunktet gjenspeiler kanskje noe av det aller vanskeligste vi kan gjøre som mennesker.
Det å skulle forstå at sorg kommer, at den har en prosess som må gå sin gang, det er ikke lett.
Den kan være så altoppslukende at det kjennes ut som det ikke finnes noe annet enn den der og da.

Men det er helt greit. Det er normalt. Det finnes ingen fasit på sorg. Det er ingen magisk pille, ingen trylleformel som kan ta den bort.

Det er bare tid og perspektiver.
En endeløs rekke av tid og perspektiver.

De siste ukene har sorgen vært lammende for samfunnet vi dekker her i Saltenposten. For de nærmeste, de som kjenner dem, men også for svært mange av dem som står på siden.
Man sørger som menneske. Som en som gått de samme gatene, sett de samme fotballkampene og nytt den samme varme kveldssola om sommeren som de som ikke er der lenger.

Man leter etter ordene som kan hjelpe og støtte. Som kan gjøre noe i all meningsløsheten.

Men de kommer ikke fram.

Man kan finne trøst i ord som andre har skrevet. Som har en symbolikk og et budskap som kan gjøre at følelsene blir konkretisert og kan få slippe ut. Om man ikke får utløp for dem, kan det bli helt overveldende.

Jeg fikk en gang høre et dikt av Arnulf Øverland. Et bedre eksempel på at andre sier de perfekte ordene har jeg aldri opplevd, verken før eller siden.

Den som du elsker, en gang skal du miste
Trygg er han ikke, engang i din favn
En dag du ser han, skal være den siste
Og du skal rope forgjeves hans navn
Kom da i hu, du også du
Nærmer deg natten, og kan ikke snu
Den veien han går, må han følge til ende
Da også gjennom skyggenes dal
Ingen kan stanse og ingen kan vende
Ingen kan skånes for tårer og kval
Gråt eller le, vellyst og ve
Levner du bak deg, som roser i sne

Når tragedier skjer, store som små, er den naturlige reaksjonen å prøve å finne ut hvorfor. At det må være en grunn til at det går som det gjør.
Mennesket har en helt ryggmargsbestemt refleks om å finne ut av hvorfor.

Men det Øverland klarte å si til meg gjennom dette diktet – Tre Koraler – var at jeg måtte slutte å lete.
Jeg kom aldri til å finne ut hvorfor fæle ting skjer.
Og jo raskere jeg klarte å finne fred i at svaret ikke var der, jo bedre ville det bli for meg selv.
Hans budskap til meg var at smerten og håpløsheten ikke nødvendigvis forsvinner. Men når man klarer å akseptere det, så vil verden til slutt gå videre.

Siste vers er vondt og vakkert å høre på samme tid.
Hvordan kan den være, den søvn som han sover
Stjerneløs himmel og blikkstille hav
Uro som naget han, nå er den over
La han da fare i fred til sin grav
Spør ikke mer, hvorfor det skjer
Løvet det faller, og sneen den sner

Som jeg skrev i begynnelsen, det finnes ingen fasit på det å sørge. Det som virker for noen, kan være helt feil for andre.
Følelsen av tap og fortvilelse har like mange ansikter som det finnes stjerner på himmelen.

Men løvet faller, og sneen, den sner.

Uansett.