- Jeg har levd et liv basert på en rekke heldige tilfeldigheter

Odd Andreassen (88) var bare knappe 17 år, da han satt sine prøvende sjøbein om bord på seilskuta Christian Radich i Narvik havn. Der skulle han gå i lære som skipsgutt. Siden den gang har han levd et liv de fleste av oss bare drømmer om.

- Jeg har ikke levd det man kan kalle et A4-liv, men det har vært et godt liv, sier Andreassen. Hans kvikke blikk gir løfter om en eventyrlig livshistorie.

Akkurat nå sitter han selv godt plassert i sin egen godstol hjemme i stua. Pipene som han liker å røyke, ligger på geledd ved siden av han på et fat. Ute i gangen står sekken som har vært verden rundt, iallfall to ganger. Den har han ikke orket å pakke ut av riktig enda.

Han er fremdeles litt sliten av eventyret han nettopp har opplevd, og det er tross alt ikke så rart. Jeg tipper at det finnes svært få 88-åringer som mønstrer på ei seilskute for å seile til Shetland, og som attpåtil makter bragden det er å klatre til topps i stormasta.

Andreassen folder hendene i fanget og trekker pusten dypt før han tar meg med på en reise tilbake i tiden. Han begynner med å fortelle om sin aller første tur med Christian Radich. På den tiden var han ikke like sjøvant som han er blitt nå, i livets høst.

- Vi møtte på en skikkelig ruskete storm da vi var ute på Norskehavet. Der og da gjorde jeg meg ferdig med å være sjøsyk, sier han og knegger av latter.

Han har minner om at det var mye tøffere disiplin om bord seilskuta den gangen enn det er nå. Det var aldeles ikke rom for slinger i valsen om bord på skoleskipet.

- I vakt-kvarteret fikk man ikke snakke etter klokka ni på kvelden. Gjorde man det, så ble man forvist til å sove på dekk i ei hengekøye. Jeg husker godt at det var en som glemte av den regelen da vi ankom havna i Oslo midtvinters. Han fikk seg en god lærepenge, sier han og liksom hutrer litt.

Unggutten besto læretiden om bord på Christian Radich med glans. Årene som fulgte seilte han, ifølge seg selv, på en bølge av tilfeldigheter.

De følgende fire årene var Andreassen til sjøs før han til slutt ble kalt inn på sesjon. Man skulle kanskje tro han ville havne i marinen, men i stedet tok livet en ny vending. Andreassen ble innrullert i flyvåpenet. Lite visste han da, at han senere ville kunne fortelle sine barnebarn at han i løpet av livet har logget 3700 flytimer som flymaskinist.

- Jeg har levd et liv basert på en rekke heldige tilfeldigheter, og en god dose eventyrlyst, konstaterer Andreassen og ser på meg med et klart blikk.

Eventyrlyst har definitivt ikke vært mangelvare hos Andreassen. Ei heller en liten klype spontanitet.

- Da jeg var 24 år møtte jeg tilfeldigvis på en kompis i Oslo og ba han bli med meg for å ta en øl. Det viste seg at han hadde et ærend på den canadiske ambassaden, og at han var på vei dit. Øl ville jeg jo ha, og helst sammen med ham. Så da var det bare for meg å følge han på ambassaden for å vente på ham der.

Bare to måneder senere satt unge Andreassen sine bein på landjorda i Vancouver, Canada. Han hadde verken bopel eller fast jobb. I lomma hadde han 200 canadiske daler. Ikke store summen for å klare seg, men pågangsmot hadde han mer enn nok av.

- En liten del av mitt hjerte vil for alltid ligge igjen i Vancouver, sier Andreassen ettertenksomt.

Han klarte seg godt i Canada, og ble boende der helt til han en dag tilfeldigvis hørte noen snakke norsk på en båt nede ved kaia. Han klarte ikke å motstå fristelsen til å snakke litt med gutta.

- Det skulle vise seg at de hadde behov for en lettmatros. Da tenkte jeg at det hadde vært godt å komme seg ut på sjøen igjen. Like snart som tanken var tenkt, var det gjort. Så jeg forlot Canada.

Samtalen hopper litt frem og tilbake i tid. Ikke alle historier er mulig å få ned på papiret. Men et av høydepunktene for Andreassen var det året han fylte 26 år og fant sitt livs store kjærlighet. På det tidspunktet var han allerede en godt bereist ung herremann, men det var da han gikk i land på hjemplassen Rognan han skulle få øye på en vakker pike ved navn Solveig.

- Hun var bare 16 år da vi møttes, men to år senere giftet vi oss. Det er nok den beste beslutningen jeg noen gang har tatt. Vi fikk et rikt liv sammen før hun døde, sier han med en tydelig klump i halsen.

Han beskriver et liv fylt av kjærlighet og reiser. De to delte den samme eventyrlysten, og reiste derfor verden rundt sammen som backpackere. Da de etter hvert fikk en datter, ble hun også med på turene.

- Vi fant vår drømmeplass på en liten øy utenfor Fiji. Den heter Waya lailai. Det er det nærmeste man kan komme paradis på jord, forteller Andreassen drømmende.

Han blir stille et øyeblikk. Skal til å si noe, før han lukker munnen igjen. Han reiser seg og går bort til en kommode som står i stua. På den står det flere bilder av han og familien. Bilder fra turer de fleste bare drømmer om, men aldri drar på.

Han tar varsomt frem et hefte med et bilde av en vakker dame i en kano. Heftet er fra begravelsen til hans kjære kone og med-eventyrer.

- Vi var så like. Det var veldig vondt da hun fikk kreft. Det gikk så raskt på slutten, sier han med tung stemme.

Tapet av kona gikk dypt inn på Andreassen, og han følte seg fortapt uten sin sjelevenn.

- Det som hjalp meg var å gå på fjellturer og sette meg mål.

Nå har det gått noen år siden han mistet sin kjære Solveig. Hun hadde nok vært stolt av ektemannen sin om hun hadde vitnet hans siste bragd.

Den 5. juli i år nådde han nemlig det han selv beskriver som sitt livs siste mål. Om bord på Christian Radich klatret Andreassen opp i samme stormasta hvor han hadde sin plass i 1950. Da han kom ned igjen ble han møtt med trampeklapp og jubel fra sine medseilere. Ingen dårlig bragd av en mann som snart kan tenne 90 lys på fødselsdagskaka.

Selv er han ikke så opptatt av å fortelle om egne bragder, men heller om selve opplevelsen av mannskapet og medseilerne på turen med favorittskuta.

- Jeg føler en uendelig stor takknemlighet overfor mannskapet om bord på Christian
Radich. Det føltes som om vi var en stor familie hele veien. De var alle så utrolig snille med meg, sier han takknemlig.

Han påstår selv at dette var hans livs siste mål. Om det stemmer gjenstår å se, noe
sier meg at det enda finnes eventyrlyst i hjertet til Andreassen.