Et nødvendig søkelys

Mange mener lokalavisen skulle overlatt saken til folkesnakket.

Noen av de som reagerer mener at Saltenposten har grafset i det som er et privat anliggende. Samleier mellom to voksne personer er helt naturlig, og derfor skulle saken skulle aldri vært omtalt.

Etter å ha lest kommentarene kan man undre seg over at #Metoo gikk som en farsott over store deler av kloden. Utgangspunktet var jo noe av det mest naturlige som skjer mellom to personer.

Det er bare det at når en slik naturlig handling etterfølges av sanksjoner, er det ikke lenger noen naturlig hendelse. Når vikaren ikke lenger er ønsket på jobb av rektor, er det ikke lenger en privat sak mellom to personer. Noe også lærerne på skolen reagerte på.

Det er dette etterspillet Saltenposten har satt søkelyset på. Akkurat hva som skjedde mellom de to på festen er uvesentlig. Vi har satt søkelyset på hvordan kommunens ledelse har behandlet de impliserte i etterkant.

I løpet av en uke fikk den kvinnelige vikaren fem ulike beskjeder om hvordan hennes framtid skulle bli. Alt fra at hun var uønsket på skolen til at hun skulle omplasseres til en barnehage.

Det forteller at kommunen ikke har noen beredskap i forhold til hvordan de skulle takle en slik #metoo-sak. Rådmannen er klar på at handlingen ikke er i tråd med den etiske standarden til kommunen, men der stopper svarene.

Selvsagt forstår vi at omtalen oppleves som svært ubehagelig av familiene som er involvert. Vi innser at det er en ekstra belastning å se saken omtalt i avisen. Det er alltid et dilemma for en lokalavis.

Vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Men når den først har skjedd, og fått konsekvenser som opptar et helt lokalsamfunn, kan vi ikke annet enn skrive om den på en så nøktern måte som mulig.

Reaksjonene vi får går inn på oss. Men vi har ikke grafset i saken. Samtidig får kommentarene oss til å vurdere enda nøyere hva vi skal publisere i slike saker. Derfor setter vi også pris på kritikken.