Nærhet til besvær

Å være journalist i et lokalsamfunn kan være interessant og givende, men også krevende og utfordrende.

Når man jobber på små steder og i små kommuner er man mye nærmere kildene enn i en storby. Da mener jeg ikke at vi har en tendens til å sitte tettere kildene når vi intervjuer dem, men at mange av de man intervjuer er personer man treffer ellers og bor i nærheten av.

Å være nært kildene kan være positivt på den måten at man lettere kommer i kontakt med dem, at man vet hvem som er hvem og hvem man bør kontakte i ulike sammenhenger.

I motsetning til en stor redaksjon der man kanskje jobber med ett tema eller fagfelt, skriver jeg som er lokaljournalist om mye forskjellig, ja det aller meste egentlig. Dermed får man vite litt om mye og får en viss kunnskap om alt fra smolt til krigshistorie og redesign.

Når man er på butikken eller på en fritids-
aktivitet i det miljøet der kildene også er, kommer man gjerne i uformell prat og møter mennesker på en annen måte enn i intervjusituasjonen. Da kan det være lettere for den andre parten å snakke om ting som opptar dem. Kanskje ender det med et intervju likevel.

Kildene vet også som regel hvem journalistene i et lite lokalsamfunn er, og terskelen for å komme med tips eller meninger om saker og ting kan være lavere.

Selv har jeg jobbet spesielt med Sørfold i mange år nå og vet hvem mange er. Om en kollega spør meg om jeg har telefonnummeret til kirkevergen eller om jeg vet hvem som er sjef for Sisomar, så kan jeg svare på det. Lurer han eller hun på hvor de skal kjøre for å komme til Strøksnes handel eller er usikker på hvor Mørsry ligger, så har jeg svaret.

Kanskje jeg burde la dem finne det ut selv, men kartoteket i hodet mitt er i alle fall fullt av navn og informasjon som jeg har samlet opp over alle årene i Saltenposten, og det deler jeg gjerne med dem.

Små lokalaviser blir av og til beskyldt for å være for snille. Noen lesere synes nok at det er helt fint om avisen har et flertall av gladsaker, men vi skal selvsagt også få fram det som ikke er bra i lokalsamfunnet.

- Det er mye tøffere for journalister i et lokalsamfunn å være de som pusher på, enn for en journalist i VG å pushe på en statssekretær, sier Hilde Lysengen Havro i et intervju med fagbladet Journalisten.

Hun er redaktør i Avisa Valdres, og sier at det til tider kan være nokså tøft å skulle stå i jobben som journalist når den du skriver kritisk om også sitter i foreldreutvalget med deg, eller er trener på fotballaget til barnet ditt.

Det er da nærheten til kildene blir besværlig. De du skriver kritisk om kan du møte på nærbutikken, på konserten eller spisestedet der du bor. Hadde man jobbet i en storby, er det ikke sikkert at du ville truffet dem igjen, men i et lite samfunn blir det annerledes.

Min mening er uansett at dersom man har gjort en skikkelig jobb skal det ikke være noe problem å se de man har skrevet om i øynene.

Kanskje blir man ekstra nøye fordi man vet at man kommer til å få høre det hvis man skriver feil eller framstiller saken på en gal måte?

Man er sjelden alene, og om det oppstår et etisk dilemma kan man diskutere det med kollegene. Kommer man for nær kildene i en sak, kan en av de andre i avisen overta saken. Det viktigste er å være bevisst på det og ha tatt det opp til diskusjon.

Jeg tror uansett det er flest fordeler med å være journalist i et lokalsamfunn. Hadde det ikke vært så artig og gitt meg så mye å jobbe i en liten avis her i Indre Salten, så hadde jeg ikke vært her fremdeles ”after all these years”.