Når tragedien rammer

Hver gang du våkner har du ingen aning om det kommer til å skje noe som vil prege deg resten av livet.

Det er ikke noe man tenker på i den travle hverdagen. Det er heller ikke noe mange av oss trenger å ta stilling til.

Heldigvis er vi ofte lykkelig uvitende om hva som kan komme. Noe annet ville nok gå utover livskvaliteten. Men så, plutselig rammer det, og man blir helt lammet.

Og så da? Hvordan går man videre i livet når alt går i svart?

Jeg har ingen gode svar. Det finnes heller ingen fasit. Folk er forskjellige og mennesker takler kriser ulikt. Heldigvis eksisterer det profesjonelt støtteapparat rundt dem som havner midt i tragedien. Det kan gjøre en ufattelig tung opplevelse, noe lettere.

Det er en slags trøst.

Torsdagens dødsulykke i Saksenviktunnelen ligger og kverner hele tiden. To unge menn med hele livet foran seg mistet livet da de frontkolliderte med en lastebil. Elias Dypaune og Alexander Sollihaug skulle bare kjøre til skolen.

Det føles helt uvirkelig, og jeg har nesten ikke ord. Familier og nære venner er direkte rammet. Og hele samfunnet er berørt. Det merkes godt på et relativt lite sted, sammenlignet med resten av landet.

Ekstra spesielt er det her på huset. Foreldrene til Elias har arbeidsplassen sin her. Det er ikke lett å distansere seg for å gjøre den jobben en journalist skal gjøre. Vi er mennesker vi også.

Man får en vekker. En så alvorlig hendelse setter absolutt alt i perspektiv.

Livet er så brutalt. Døden er en tilstand jeg alltid håper jeg slipper å ta stilling til. Men det er bare å lure seg selv. For den blir å komme, på et eller annet tidspunkt.

Døden sniker seg innpå, og kan sette kloa i det kjæreste vi eier når vi minst venter det. Det går ikke an å stoppe. Sjokket kommer, fortvilelsen, sorgen. Vi kan ikke gjøre annet enn å bearbeide det.

Man tar vare på minnene, selv om det er ufattelig tungt å vite at man ikke kan skape nye.

Jeg kan ikke forstille meg hvordan det er å miste et barn. Ikke annet enn at jeg som tobarnsmor kan skjønne at det er hjerteskjærende. Det er knapt nok et dekkende ord.

Like før jul mistet søskenbarnet mitt sin sønn, tremenning til mine barn. Jeg og han var som erteris da vi var små. Ferieminnene er mange. Her var det helt andre omstendigheter, men sorgen og sjokket er like stort.

Det var ikke noe forvarsel. Plutselig skjedde det. Plutselig har man ikke annet valg enn å stå i situasjonen, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Livet er brutalt. Det er en klisjé at man skal leve hver dag som det er den siste. Men det er samtidig mye sant i det. Det betyr ikke at man skal hoppe i fallskjerm hver dag, ta en fest eller ta helt av.

Men det er viktig å sette pris på hverdagene. Selv de slitsomme hverdagene med småbarn midt i tidsklemma. Eller tenåringer som kanskje er i opposisjon med hjemmet.

Alt er ikke rosenrødt, men det er ikke bare elendigheta heller. Det er tungt mens det står på, men alternativet er så ufattelig mye tyngre. Det er bare en fase, som mye annet.

Ta vare på hverandre. Gi gode klemmer. Si noe fint til noen som fortjener det. Ring en venn du har tenkt på lenge.

Jeg har alltid hatt en filosofi om at det er en mening med alt som skjer i livet. Men nå tviler jeg veldig. For det som skjedde torsdag morgen er virkelig helt meningsløst.

Varme tanker til alle de etterlatte.