Når sauene kommer, blir det liv på sykehjemmet

BEIARN: En kald januardag legges turen til Beiarn. Det er glitrende midtvinter. De høyeste fjelltoppene har allerede fått smake vintersolen, og skogen oppover dalsidene er pyntet med snø. Nede i Beiardalen er det kaldt, minus 22 grader viser termometret.

To villsauer

Vi er på tur til Beiarn alders- og sykehjem på Moldjord for å besøke både innendørs og utendørs beboende. Like før jul ble det lansert en idé for ytterligere å fremme trivselen ved sykehjemmet. Kunne det ikke vært hyggelig for beboerne å ha noen dyr å se på, og også delvis omgås?

Mange av beboerne har i sine yrkesaktive dager vært vant til å omgås husdyr, med melking, ull til strikking og alt som hører til på en gård. Ideen med dyr i nærmiljøet ved institusjonen tente umiddelbart og snart var to villsauer på plass utenfor sykehjemmet. Et lite hus ble satt opp for dyrene, med de nødvendige bekvemmeligheter.

Villsauen slo seg godt til og ble etter hvert et fast innslag i hverdagen.

Spretne

Inne på alders- og sykehjemmet blir vi mottatt av sekretær Wenche Steen som geleider oss videre inn i avdelingene. Her treffer vi sykepleier Wenche Karstensen og hjelpepleier Lill Tove Seljehaug. De svarer beredvillig på alle spørsmål og viser vei til villsauenes hus i hagen utenfor.

Her står to fine villsaulam og titter inn. Et fint skue. Sauene er runde og spretne, og ser ut til å trives godt. Ja, dette må være trivelig for beboerne tenker vi, det å ha husdyr så nært innpå. Men dette er bare begynnelsen.

Lystig inn

- Vi kan godt ta sauene inn, sier Wenche og Lill Tove, så får du se dem bedre.

Som sagt så gjort. Wenche henter en skål med matrester for å lokke dyrene inn, mens Lill Tove åpner døren. De to små villsauene er ikke vonde å be. Med litt svak mekring springer de lystig inn til et av oppholdsrommene der de blir mottatt med glede.

Det er tydelig å se at beboerne blir glade for selskapet. Snart er «samtalen» i gang. Dyrene mekrer fornøyd ved å bli klappet og snakket til, og matrestene går ned på høykant.

- Villsauene er bra bortskjemte, sier hjelpepleier Lill Tove.

- Og det ser ut til at beboerne heller ikke lider noen nød her, bemerker vi.

Kjenner veien

Vi forflytter oss til neste avdeling. Villsauene først, de kjenner tydeligvis veien fra før. Her blir det også gjensynsglede. To av beboerne, Kalle og Sylva tar godt i mot dyrene og godsnakker med dem.

Den ene villsauen hopper likeså godt opp i fanget til Sylva, der den ser ut til å storkose seg.

Sylva Haugen forteller at hun er godt vant med sau fra tidligere da hun hadde sau på gården. - Det er artig med disse villsauene, både vi og dyrene trives godt her på Alders- og sykehjemmet, sier hun.

Aktivisering

Hvordan har så opplevelsen med husdyr i nærmiljøet vært? Sykepleier Wenche Karstensen forteller at det har vært en suksess.

- Det har vært kjempeartig med villsauene, de engasjerer beboerne og er en form for aktivisering. Nesten daglig får vi spørsmål om sauene har det bra og om de har fått mat.

Artig idé

Ideen med villsauen kommer fra en av de ansatte ved sykehjemmet. Det ble da gjort en henvendelse til Ørjan Kristensen som driver med villsau i Blomåli og spurt om han hadde noen dyr og låne ut. Og det hadde Ørjan. Han syntes det var en artig idé, og to lam, et av hvert kjønn, ble stilt til rådighet.

Vaktmesterne snekret et lite hus i hagen til dyrene, og dermed var det hele i gang.

Kjærkomment

Tanken bak har vært å skape aktivitet for beboerne på sykehjemmet. Som det er på landet er det mange som kommer fra gårder og har vært vant til både sau og andre husdyr og derfor har et nært forhold til dyrene. Vi fikk et godt inntrykk av at det var kjærkommet med villsau utenfor vinduene.

Det hele er egentlig litt av et eventyr. På syke- og aldershjemmet i Beiarn er hjemmemiljøet fra tidligere tider for mange av beboerne, brakt inn i hverdagen. Med det har betjeningen ved sykehjemmet utvist stor omtanke og empati for dem de er satt til å pleie.

Og hva vil videre skje med villsauene? Tja, ikke så godt å si, men kanskje blir de sluppet ut i marka sammen med resten av flokken i Blomåli når sommeren kommer?