Når sannheten vakler

Det er lite som er verre enn handlingene som ble begått i Baneheia i Kristiansand i mai 2000. Det eneste må kanskje være å dømme en uskyldig person for å ha begått dem.

Publisert 31.01.2021 - 20:40 Sist oppdatert 31.01.2021 - 20:40

Det er få kriminalsaker som har vært så opprørende på en hel nasjon, som voldtekten og drapene av Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia i Kristiansand fredag 19. mai 2000.

Selv om det er over 20 år siden nå, husker jeg godt at hele samfunnet stoppet opp i forferdelse over at noen kunne være i stand til å gjennomføre en slik handlig. Det kunne ikke være mennesker som hadde gjort dette, det måtte være monstre.

Det gikk heller ikke lang tid før vi hadde fått ansikt på monstrene heller. Det var temmelig åpenbart at Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen hadde begått handlingene for alle med øyne i hodet.

Annonse

Andersens tilståelse og et folkekrav om å finne ut hvem som sto bak, sørget for at det ikke tok lang til før begge de mistenkte var dømte drapsmenn i Baneheia-saken.

Annonse

Men var det sånn det var? Basert på mine egne minner om saken, så var det jo ingen tvil? De hadde Andersens tilståelse og Kristiansens DNA fra stedet. Hva i all verden var det å diskutere? Hvorfor er saken begjært gjenopptatt fem ganger?

Svaret på det spørsmålet får man om man ser denne smertefulle dokumentaren om en hendelse som forandret Norge for alltid. Spørsmålet er om man i tillegg står overfor et av de største justismordene i norsk rettshistorie i tillegg.

Hva: Baneheia

Annonse

Hvor: Discovery+

nyheter