- Når alt unntatt strømpebuksa rakner

Årets tredje dag skulle nemlig bli en påminnelse for meg om hvor skjørt livet kan være.

Totalt uvitende om hva jeg hadde i vente, møtte jeg denne dagen opp til timen jeg var satt opp til på sykehuset. Etter at jeg i perioder har slitt med smerter i magen, hadde jeg et stort håp om at gynekologen kunne gi meg noen gode svar på hvorfor. Vel anrettet (om man kan si det slik) i gynekologstolen skjer det totalt uventede.

Gynekologen nappet mobiltelefonen opp av skjortelomma for å ta et bilde. Ja du leste riktig. Et bilde. På min topp 3 liste over ting jeg absoluttikke vil ha i rommet når jeg er hos gynekologer troner kameraer.

Det skal kanskje derfor ikke så mye fantasi til for å forestille seg min forfjamselse i akkurat dette øyeblikket. Synet av at jeg spratt opp for å se hva som var så sensasjonelt at det måtte foreviges av en kameratelefon - vil jeg tro måtte se relativt komisk ut.

Jeg dro et midlertidig lettelses sukk da det viste seg at det hun skulle ta bilde av slettes ikke befant seg i de "nedre områdene". Den deilige følelsen av lettelse skulle derimot ikke vare lenge. Lysende mot meg fra skjermen på mobiltelefonen kunne jeg se et bilde av halsen min med en stor kul på skjoldbruskkjertelen.

Fra dette tidspunktet gikk alt veldig raskt, og foran meg ventet en rekke ubehagelige undersøkelser før legene konkluderte med at en operasjon ble helt nødvendig. Det positive ved at alt gikk så raskt, var at jeg knapt rakk å grue meg til noe av det. Det er jeg glad for i ettertid, for det er ikke til å legge skjul på at det ble en tøff prosess.

Nå sprader jeg rundt med strips på halsen. Og bak de hvite stripsene skjuler det seg et operasjonssår som kan minne om noe jeg ville fått etter et halvveis forsøk på en halshugging.

Svulsten er heldigvis borte, og det samme er halve skjoldbruskkjertelen. Etter noen lange dager med venting på prøvesvarene, så fikk jeg denne uken den gledelige beskjeden om at jeg ikke behøver ytterligere behandling, kun jevnlige kontroller. Hva som skjer senere vet ingen, men det har jeg ikke tenkt å bruke tid på å bekymre meg over.

I følge overlegen som overbragte den gode nyheten, så kunne utfallet blitt så inderlig mye verre dersom gynekologen min ikke hadde vært så observant som hun var. For dette står jeg i evig takknemlighetsgjeld til henne.

Gjennom disse to månedene der det har kjent ut som om alt unntatt strømpebuksa raknet, har jeg klamret meg fast til alle lyspunkt. Jeg håper at jeg klarer å ta vare på denne evnen til å melke alle lyspunkt med meg videre i livet.

Tiden vi får utdelt er verdt å ta godt vare på. Ingen av oss kan forutsi hva som venter oss rundt neste sving - så da tenker jeg at det er lurt å gjøre det beste ut av den tiden vi har.

Det er jo en kjensgjerning at livet består av aller flest hverdager, og at mange kaller dem "grå". Det de aller fleste av oss lengter mest til er helg og ferier.

Mine nylige erfaringer har gjort meg mer bevisst på verdien av den vanlige hverdagen. Og jeg gleder meg nå stort til å gradvis kunne ta denne hverdagen stadig mer tilbake.

Starten av 2022 har nemlig lært meg at hverdagene, ja også dem er jaggu verdt å nyte!