Naiv eller eventyrlysten

Jeg satt og scrollet gjennom Tinder, da en engelskmann dukket opp.

«Stephen 26 år».

Jeg ble nysgjerrig, og ga han en like. Det ble match.

Så tikket det inn en melding:

- What’s your favorite animal? Don’t say cat.

- Penguin, svarer jeg og samtalen er i gang.

Han reiste mye gjennom jobben, og var av den grunn en periode i Norge.

Praten gikk lett og han var morsom, men jeg la ikke noe mer i det, av flere grunner.

Etter noen dager sender han en ny melding:

- Hvis jeg tar flyet ned til Bodø, kommer du for å treffe meg?

Jeg svarer at jeg ikke kjenner ham, og at det er noe vi får ta stilling til senere. Men klart at hvis han faktisk kommer så vil jeg møte han. Jeg legger på en ekstra unnskyldning om at jeg var veldig opptatt og hadde mye jobb i en periode framover.

Det går noen dager før temaet kommer opp igjen.

- Når har du frihelg neste gang?

Jeg svarer 29. februar, som for øvrig var sant og noen uker frem i tid.

- Greit, da kommer jeg til Bodø!

Litt nervøst prøver jeg å bortforklare det med at jeg plutselig må jobbe likevel, eller kanskje jeg blir opptatt. Ikke for å være en luremus, han visste at jeg ikke var interessert i et forhold med ham. Men han virket som en hyggelig og morsom fyr.

Siste helgen i februar nærmet seg, og nervøsiteten hadde bygd seg opp.

Vennene mine hadde delte meninger om dette. Vi skulle møtes på lyse dagen, på et offentlig sted. Jeg skulle ikke drikke, og kjøre rett hjem etter daten. På den ene siden sa de «Det kommer til å gå fint», mens på andre siden sa de «du kommer til å dø».

Jeg er på tur ut døren og får melding fra en kompis.

- Kan jeg ringe deg?

Han er veldig bekymret!

- Kan vi stalke han en siste gang før du drar?, spør han.

Problemet er ikke at han er engelsk. Problemet er at han ikke har noen kontoer på sosiale medier utenom Snapchat og Tinder. Han er ikke å finne verken på Facebook eller Instagram.

Dette har jeg selvsagt konfrontert han med, og han sier det er på grunn av jobben hans. Men jeg har fått etternavnet hans og navnet på hjembyen.

Jeg og kompisen min googler og googler, både navn og by. Vi scanner bildene hans med reverse image search, for å se om de finnes på en annen nettside. Vi finner ingenting.

- Greit. Du kobler opp Iphonen din til min, slik at jeg kan se hvor du er hele tiden, og du sjekker inn med jevne mellomrom om hvordan det går.

Så kjører jeg til Bodø.

Vi skal møtes på Java på Koch, så skal vi videre til Great Gandi for å spise middag.

Jeg parkerer bilen og ringer kompisen min.

- Ser du hvor jeg er? Ser du at jeg går nå?

Han har full kontroll.

Jeg kommer heldigvis først til Java, og setter meg ned for å vente på Stephen. Han er minst like nervøs som meg når han ankommer.

Vi begynner å snakke, og jeg innser en viktig detalj! Han prater britisk!

I mitt hode prater han bare enkel amerikansk. Ikke bare må jeg snakke engelsk en hel date, men nå må jeg også forstå hans vanskelige britiske dialekt.

På veien til restauranten går vi innom Stormen for å kjøpe et gavekort, av ei venninne av meg som jobber der. Hun sitter tilfeldigvis i skranken, rett over der daten skal ta plass. Nøye planlagt. Dette er ikke natten jeg skal dø.

Mens vi venter på maten sier jeg til han at jeg må oppdatere vennene mine. Han er fullstendig klar over deres bekymringer.

- Da skal jeg oppdatere mine kompiser om at du faktisk møtte opp. De hadde et veddemål om du kom til å dukke opp eller ikke, sier han og ler.

Jeg sender melding om at jeg ennå er i live.

- Bra. Sett meg på høyttaler om du vil stikke. I’ll cause a scene, skriver kompisen min.

Det er en hyggelig date. Praten flyter fortsatt, slik som på meldingene.

Middagen er over, og vi vet ikke helt hva vi skal gjøre etter. Vi vet begge at det er null sjanse for at jeg blir med opp på noe hotellrom. Hvis ikke han dreper meg der, blir kompisen min å drepe meg hvis han ser det.

Vi går litt rundt i sentrum. Det er lørdags kveld, og det meste er stengt.

- Kan jeg følge deg til bilen din? spør han.

Han gir meg en klem og sier at han har hatt en hyggelig date. Jeg sier meg enig, og vi begynner å gå hver vår vei. Jeg har runder bilen, lykkelig for å enda være i live da jeg hører han si noe.

Jeg snur meg mot han, prøver å høre hva han sier mens han går med kjappe skritt mot meg.

Nå dør jeg, tenker jeg.

- Kan vi gjøre dette igjen, spør han.

Jeg svarer at vi kan møtes igjen som venner, men at jeg fortsatt ikke ser noe fremtid for oss som et par siden han jobber mye borte og bor i ett annet land. Noe han har full forståelse for.

Jeg setter meg i bilen, og ser at han går. For sikkerhets skyld låser jeg dørene.