- Nå har jeg fått livet mitt tilbake

Når man ser bildene som ble tatt for halvannet år siden, skulle en ikke tro at det var den samme personen som nå sitter i en sofa i en kjellerleilighet på Høyjarfallmoen i Saltdal. Hun er betydelig mindre i omkrets, og ansiktstrekkene er kommet bedre fram.

- Jeg har fått livet mitt tilbake, i ny og bedre versjon, smiler Michelle Enevoldsen, som på det meste veide 235 kilo før hun tok slankeoperasjon.

Nå viser vekta 90 kilo.

Hun er kjapp i vendingen, og setter den finske lapphunden Palo ut i båndet før hun lager en kopp kaffe.
Saken fortsetter under bildet

Saltdalsjenta har alltid vært stor. Hun var likevel aktiv med både håndball, hest og trening på treningsstudio i oppveksten, men etter hvert dabbet interessen av. Hun begynte å røyke som 11-åring og snuse som 13-åring.

Så begynte det å balle på seg, og vekta steg.

Hun flyttet etter hvert til Trøndelag, og i løpet av en treårsperiode da hun hadde en samboer, gikk hun opp 100 kilo.

- Jeg slet psykisk, og mat ble en trøst. Sånn hadde det egentlig vært i mange år.

I et års tid gikk hun til samtaler på Sankt Olavs hospital i Trondheim, men følte ikke at hun kom videre. Da hun flyttet hjem til Saltdal igjen sommeren 2017, var hun til en samtale på Nordlandssykehuset.

De foreslo at hun burde legges inn på psykiatrisk avdeling i et halvt år, men det ville ikke Michelle.

- Jeg følte at det ikke var den hjelpa jeg trengte, og jeg fant ut at jeg ikke kunne sitte og vente på det offentlige lenger. Det hadde tatt livet av meg, sier hun.

To uker etter at hun hadde vært på Nordlandssykehuset, tok moren hennes kontakt med Aleris sin overvektsklinikk i Oslo. Der gikk det an å få gratis konsultasjon, og to uker etter det igjen kom de til Bodø for å vurdere Michelle sitt tilfelle.

Da fikk hun vite at 13. desember var siste åpningsdag hos dem før jul, og at de hadde en ledig time da.

- Jeg ble helt stille, men da de spurte om jeg ville ha timen, så sa jeg bare ja ja ja, forteller hun.

Først etterpå tenkte hun på det praktiske rundt det, og hva det ville koste. Operasjonen kom på 120.000 kroner, og foreldrene hennes har lånt henne penger til den.

- Jeg har verdens snilleste foreldre, sier hun takknemlig.

Hvert år tar rundt 3.000 nordmenn slankeoperasjon i Norge. Om lag 1.000 av disse betalte for det selv, ifølge NRK. Enten har de blitt avvist fordi de ikke har en tilleggssykdom eller er overvektig nok, eller fordi de har en psykisk lidelse. Andre kjøper seg ut av køen.

- Livsstilsykdommer knyttet til fedme koster allerede samfunnet store summer. Flere burde få gratis operasjon, sier overlege Villy Våge på Haukeland sykehus til NRK.

11. desember 2017 satte Michelle og mamma Jenny Ann Ekornes seg i en svart Toyota Avensis med kurs sørover. Familien bodde på Eidsvoll fram til Michelle var 11 år, og de hadde fortsatt bekjente der som de kunne bo hos rundt tida for operasjonen.

Onsdag 13. desember skulle Michelle legges inn på morgenen.

- Jeg tenkte at det er nå eller aldri. Jeg tenkte ikke på selve risikoen ved en slik operasjon, innrømmer hun.

Hun sov godt natten i forveien, men bilturen til sykehuset var en påkjenning.

- Som røyker, snuser og avhengig av vann, så var timene før operasjonen helt jævlig. Jeg skalv og var nervøs for narkosen siden man gir fra seg kontrollen. Jeg har dessuten ADHD, og følte at jeg var oppunder taket.

Samtidig gledet hun seg til det hele var over og hun kunne begynne på nytt.

Operasjonen tok om lag en time, og kalles Sasi, en kombinasjon av gastric bypass og sleeve. Det er en ny operasjonsmetode, ifølge Aleris sine nettsider. Der fjerner man først 80 prosent av magesekken, slik at resten får form som et rør eller et erme, som ved en sleeve-operasjon.

Deretter lages en kobling mellom den smale magesekken og nedre tynntarm, uten at denne deles. Maten kan dermed følge to løp, og det at noe av maten følger den normale veien, utgjør en forskjell fra en standard gastric bypass.

Senere samme dag våknet Michelle brått av at en kvinne i sengen ved siden av fikk hjertestans, og da måtte hun gå ned til rommet hun skulle ligge på.

- Det første jeg sa da jeg våknet var at jeg måtte få piercingen min, for jeg tar ikke hull i tunga på nytt, forteller hun, og ler ved minnet.

Dagen etter dro hun til Eidsvoll, men måtte inn noen dager senere på grunn av væskemangel.

- Magesekken hadde gått fra kjempestor til kjempeliten, så det var vanskelig å prioritere om jeg skulle spise eller drikke. Jeg fikk rett og slett ikke i meg nok væske.

17. desember startet kjøreturen mot nord og et nytt liv.

De første to ukene etter operasjonen kunne hun nemlig bare innta flytende føde. De neste tre-fire ukene etter det skulle hun spise findelt kost, myk eller most mat. Fra uke fem etter operasjonen kunne hun begynne å spise vanlig mat, men må ta tilskudd for å få i seg nok vitaminer, jern og andre næringsstoffer.

Den første tiden etter operasjonen klarte hun ikke å gjøre så mye.

- Kroppen får jo sjokk, man blir sliten og sover mye.

Etter noen timer med personlig trener på Stamina Rognan, var hun i gang med trening. Siden har det gått slag i slag, og nå kan hun trene to til tre ganger om dagen.

Kondisjon på Stamina på morgenen og styrketrening hos styrkeløftklubben på kvelden. Hun går gjerne turer, og sist sommer trente hun i trappene i Fløybakken.

Hun er veldig opptatt av hva hun spiser, at hun får i seg proteiner og at hun ikke spiser feit mat. Dersom hun unner seg kake, godteri eller pizza, så vet hun at hun blir dårlig i magen neste dag. Hver tredje time spiser hun, og i perioder har hun laget klart måltider på forhånd i mange porsjoner.

- Jeg er alltid på minussida på energi siden jeg hele tida tar av lagrene. Det hender også at man går på en smell, og det har jeg opplevd. Det kan vare i en dag, en uke eller en til to måneder. Da trener jeg sjeldnere.

Med å fortelle sin historie i Saltenposten, vil Michelle være med på å motivere andre.

Det har gått litt opp og ned med vekta også for henne, men hun sier at man må ikke gi seg.

Det første målet hun satte seg, var å komme inn i nordlandsbunaden til 17. mai.

- Den har ikke passet siden konfirmasjonen, men nå ble den faktisk for stor, forteller hun.

Neste mål var å komme under 130 kilo før desember 2018. Det målet nådde hun allerede før sommeren var over, så da ble den nye planen å redusere vekta til 100 kilo innen nyttårsaften.

- På nyttårsaften var jeg 95 kilo. Nå jobber jeg for å komme ned i 70-80 kilo, for da er BMI'en innenfor normalen, og jeg kan få hudoperasjon, forklarer hun.

Den håper hun å få dekket av det offentlige.

Michelle har ikke angret en eneste dag på at hun tok operasjon.

- Hvis jeg ikke hadde gjort det grepet, så hadde jeg neppe sittet her nå. Jeg hadde det så dårlig psykisk, og var lei av at alt var så vanskelig. Lei av å leve sånn.

Hun kviet seg for å gå ut, fordi folk stirret på henne.

På grunn av dårlig blodsirkulasjon fikk hun rosenutbrudd, en betennelse, i den ene foten. Hun hadde faktisk 16 anfall på to år.

22-åringen roser oppbackinga hun har fått fra foreldrene Jenny Ann Ekornes og Per Harald Enevoldsen, i tillegg til andre i familien og venner.

- Jeg kan ikke få takket nok de som har støttet meg det siste året. Jeg har opplevd veldig mye støtte, og vennene mine har vært helt fantastiske. Vi kan være i lag, men de vet at jeg må få trent da og da, og at jeg noen dager har lite energi.

Samtidig har det kommet noen kommentarer fra folk som mener hun har valgt «den lette utveien».

- Dette er ikke nødvendigvis så mye enklere. Operasjonen var et hjelpemiddel der og da, og jeg hadde ikke klart å komme videre ellers.

Når hun ser tilbake på året som har gått, er det mange tanker som går gjennom hodet.

Hun tror ikke hun har vært så lett som hun er nå siden barneskolen.

- Jeg har ikke bare fått livet mitt tilbake, men et helt nytt liv.

Saltdalsjenta er helsefagarbeider-lærling, og jobber på sykehjemmet på Rognan. I tillegg har hun jobbet på Circle K på Røkland siden i september.

- Jeg har lyst til å bli akuttsykepleier, men må først ta de fagene jeg trenger for å få studiekompetanse.

Det skal hun gjøre som privatist samtidig som hun er i jobb.

Michelle reiser seg fra sofaen for å fyre opp i vedovnen. Det er mye som har forandret seg etter at hun gikk ned i vekt.

Fra å være konstant varm og kunne gå med t-skjorte ute i kulden, ligger hun nå med fire dobbeltdyner om natta.

Hun kan også ri på hest igjen, og i november fikk hun sin egen, tinkeren Golden Sky.

- Det var et mål å bli lett nok til å kunne ri på hest, og det var en helt magisk følelse første gangen jeg gjorde det etter operasjonen.

Nå kan hun kjøpe klær i vanlige butikker i stedet for å måtte bestille på nett.

I oppveksten falt det noen kommentarer i blant om at hun var overvektig, men rappkjeftig som hun er så fikk de som regel svar på tiltale.

- Jeg har også brukt mye galgenhumor og vitset om meg selv for å gjøre ting enklere, innrømmer hun.

Klokken er tolv og det er tid for mat. Michelle smører seg noen proteinrundstykker med hvitost. Hun fyller opp kaffekoppen igjen. Utenfor vinduet snuser Palo rundt.

Michelle synes det er viktig å understreke at slankeoperasjon ikke er noen lettvint løsning.

- Slanking er vanskelig uansett om man har tatt operasjon eller ikke. Alle kan få det til, men vær tålmodig og ha bein i nesen. Det som funker er livsstilsendring, og jeg har prøvd det som går an å prøve av slankekurer for å si det sånn!

Det er kaldt og klart ute. En skiløper passerer på jordene i bakkant av boligområdet, og en mann med hund er så vidt synlig over brøytekanten på vei sørover.

Michelle har kledd på seg yttertøy, og går ut for å trene litt lydighet med Palo. For litt over et år siden var det utenkelig å se flere år fram i tid.
Nå har hun hele det nye livet foran seg.