Nå er magien tilbake

Gjennom vinteren og våren har hundene blitt luftet langs veien. På snø, på is, på asfalt. Vi kan gå den ene veien eller den andre veien. Jeg har vært luta lei glatt føre, og nå i det siste luta lei asfalt under skoene. Det var riktignok en glede å bytte de tunge fjellstøvlene med nye lette joggesko, men det var fortsatt asfalt.

Inntil søndag har løypa som pulsklokka genererer vist én av to varianter (stort sett). Jeg har ikke orket å tråkke gjennom råtten snø, og har ikke truger slik noen av de sprekeste i nabolaget har brukt i turløypa jeg helst benytter.

Søndag var tiden inne. Den gule og grå turbuksa jeg alltid bruker ble funnet fram som om det var en hvilken som helst dag. Beltet klirrer litt, og den ti år gamle finske lapphunden vet at det betyr tur, og logret og strakk seg.

Skuffelsen var til å lese i øynene da det var minstemann - som er rart å si om den seks måneder gamle maremmaen Saulo, som er både høyere og veier mer enn lapphunden allerede - som fikk på seg turselen.

Søndag var det bare noen hundre meter med asfalt før vi la turen inn i skogen ved Sulitjelma hotell. Opp bakkene bar det. Målet var Qualekummen, der jeg og lapphunden ofte er. Han liker motbakker og vel oppe liker han å vasse for å kjøle ned de store pelskledde labbene sine.

For Saulo var dette første tur dit. Jeg var spent, siden han med all tydelighet har vist at han simpelthen elsker vann. Selvsagt dundret han rett ut i vannet, lekte og herjet. Så ekte vannglede er det lenge siden jeg har sett.

Dagen etter var det lapphunden Lucky jeg hadde med meg, og tirsdag var det Saulo igjen. Når dette skrives har Lucky og jeg nettopp kommet inn fra en tur der vi har gått seks kilometer.

For en vanvittig deilig følelse det er å gå på annet enn asfalt. For en glede det er når den myke skogbunnen fjærer under skoene. Jeg har brukt disse første dagene av årets ”sesong” til å se på trær som ikke overlevde vinterens stormer, og på andre ting langs ruta som har forandret seg fra høsten 2021.

Og så er det lydene da. Jeg går ofte med podkast på øret, men ikke alltid. Jeg setter sånn pris på lydene. Enten det er en tørr kvist som knekker under den venstre skoen, bekker som sildrer, eller lystig fuglekvitter, så er det lyder jeg forbinder med turglede, rekreasjon, og positive opplevelser.

Dette er innskudd på kontoene for både fysisk og mental helse. Synet av en logrende hundehale foran meg, eller en ivrig snusende snute, bringer fram smilet hos meg.

Vi går over løv som ligger på bakken, forserer små våte myrpartier og ei steintrapp før vi kommer til et parti så bratt at det er best å holde i tauet som noen klokelig har plassert der.

Lucky hopper elegant over det som i mitt hode heter Warholm-buska. Her filmet jeg krabaten en gang han hoppet over, elegant som den beste hekkeløper, og la klippet ut på Twitter der selveste Karsten Warholm kjapt var inne med en ”like”. Større kompliment for å forsere et hinder mens man løper får man jo ikke.

Naturen er et sted for trim og avslapping samtidig, for å la tankene fare, for å tenke på viktige ting og ikke å tenke i det hele tatt. Bare være.

Å få dette som en daglig bonus på ”bare” det å lufte hundene i 45-60 minutter er ubetalelig.

Vi så forbaska heldige vi som bor så tett på naturen. De mulighetene vi har nå framover er enorme. Glemt er is og sørpe. Glemt er kalde vintervinder og sure vårdager med regn og tre grader. Glemt er alle tusenvis av skritt på kjedelig og hard asfalt.

Nå er magien tilbake. Skogene har ønsket oss velkommen tilbake - og vi har jublende takket ja.