Nå er det bare å vente i spenning for Gatafestivalen

For årets utgave av Gatafestivalen er alle disse kriteriene oppfylt så langt. Med kompensasjonsordningen fra staten på plass, skal det mye til at ikke dette går med overskudd.

Sola var med på laget hele helga, det eneste som fikk et lite vått bidrag var Keiino og Familiegata. Folk kunne sitte med bordene sine, og nyte både musikk og øl som noen andre bar til dem.

Alle de som spilte var på scenen da de skulle, og alle leverte til forventning og vel så det.

Under normale omstendigheter ville dette være alt man kunne be om. Suksess i boks, fokus på neste år.

Men i en pandemi som denne, er det først nå den alvorlige ventingen begynner. Årets utgave av Gatafestivalen ble et eksperiment, det er det ingen tvil om.

Med å inndele i kohorter på 500 personer, sørge for testing av de som ikke har hatt koronasykdom eller fått vaksinepass, og minne om det generelle smittevernet, er håpet at festivalen skal kunne gå inn i historien som smittefri.

Det er et ambisiøst mål å strekke seg ettet. Det finnes knapt en eneste sammenkomst av en slik størrelse som ikke har kulminert i at det har måttet legges ned en stor innsats i etterkant i form av smittesporing.

I utgangspunktet skal man være rimelig trygge på at det ikke er kommet smitte inn på området, men et koronapass er ikke synonymt med at man er smittefri.

Jeg snakket med flere på festivalen som hadde vært i Sverige, og mange stilte spørsmålstegn med om hvordan man kunne være sikre på at det ikke var kommet koronavirus til Melenciparken.

Poenget er på mange måter at man ikke kan være sikre. Til det er variablene for mange. Men man kan gjøre det man kan for å begrense smitten, og vaksinere stadig flere. Alle ting tyder på at det er det nøkkelen ligger til å bli kvitt denne evinnelige plagen som har ridd oss i halvannet år nå.

Faktum er at vi ikke kan slutte å leve heller. Men at vi må leve med begrensninger som dette i en stund framover, det tror jeg er hevet over enhver tvil. Men det tror jeg er en pris mange er villige til å betale.

For den stemningen som var på Gatafestivalen til tider, har jeg knapt sett maken til. Folk viste en lykkke og glede over et snev av normalitet som jeg ikke var forberedt på i det hele tatt.

Uten å virke flåsete i det hele tatt, det måtte vært noe lignende da krigen var over i Norge. Selvsagt hundre ganger mer, men en kollektiv lettelse over å ha oppdaget en tilværelse man nærmest hadde glemt eksisterte. Det kommer til å ta lang tid før jeg tar en konsert for gitt igjen, for å oppleve det så rått som i helga, det kan jeg knapt huske.

Så var det dette med smittevernet igjen da. Det er det vi vil få svar på om det var godt nok snart. I løpet av en liten uke bør det foreligge. Har det ikke skjedd noe til da, så kan festivalen virkelig se tilbake på et arrangement som var vellykket på så godt som alle måter. Alle de ansvarlige myndighetene har gått god for dette. Det er sørget for at de som kom skulle føle seg trygge og ivaretatt. Det lykkes man med i så stor grad at noen sikkert glemte av hvordan situasjonen faktisk er.

Da det kom melding om et smittetilfelle fra Kaptein Larsen på Fauske tirsdag morgen, var det nok mange som ble litt bekymret. Men det ser ikke ut som smitten har hatt noen forbindelse med festivalen i det hele tatt.

Uansett, nå må tiden få passere litt, så har vi svaret på om suksessen er fulkommen eller ei.