- Minner om ivrig klemming av de kjæreste jeg har, som nå kunne være en farlig smittekilde, ble lett forkastet

Det var noe annet enn Jesus fødsel som ble markert i hjemmet 1. Juledag i år. Det er det for så vidt alltid. Jeg kan ikke påstå at jomfrufødselen har preget noen av mine post-julaftener.

De har vel kanskje med unntak av noen engler i hus, intet kristelig innhold over hodet. Med mindre den tradisjonelle koselige frokosten kan kalles det, med familien samlet om et herremåltid av en frokost.

Nystekte rundstykker, waldorfsalat, kjøttpålegg i rikt monn og variasjon, sursild, tomatsild, gomme og hva det ikke er. Noe neste-kjærlighet er det i å sende eggsalaten videre, når man aller helst kunne spist hele bollen selv.

Men slik gikk det ikke denne dagen. Et hosteanfall vekket meg på nattmorran, og jeg gikk en tur på badet. På den korte turen fra soverommet til badet hørte jeg noen skremmende, ja, nærmest fryktinngytende lyder. Lyden av en bøtte, og noe som kunne høres ut som slutten på en brekning. Jeg stivnet, ørene ble satt på stilk. Jeg kunne ikke høre mer, og fant ut at det var tryggest å bevege seg videre.

Blek av frykt skyndte jeg meg tilbake på soverommet. Kan det ha vært innbilning tenkte jeg for meg selv. Barndomsminner om en stakkars syk gutt over bøtta, tvang jeg bort. Ferskere minner om ivrig klemming av de kjæreste jeg har, men som nå kunne være en farlig smittekilde, ble overraskende lett forkastet. I fornektelsen la jeg meg avslappet under dyna, og sov videre.

Morgenen kommer som regel tidlig med småtasser i hus. En fordel jeg skulle få utnyttet til det fulle denne dagen, skulle det vise seg. Jeg var mer preget av den deilige drømmeverdenen, enn den virkelige og langt farlige virkeligheten, da jeg tuslet opp i stua på morrakvisten. Da gikk alarmen. Funn av en bøtte. Enda et funn; en avkledd t-skjorte i nærheten av bøtta. Og nok et funn; sengeklær til vask. Tankene ble mange og stablet seg kaotisk fram til et resonnement, og en konklusjon. For kjente jeg ikke også en anelse kvalme hos meg selv?

Igjen kom den blekende frykten til meg. Tenk deg alle mann over bøtta. Barn, samboer, mamma og søsken. Gud bedre. Her var det bare en ting å gjøre. Jeg samlet sakene våre i et forrykende tempo, presset ungene inn i bilen i rekordfart og forduftet før en eventuell smittebærer nærmet seg frokostbordet. Og det gikk. Før mamma og resten av gjengen var oppe, var vi borte. Sønn, svigerdatter og barnebarn. Fri fra frykten om en orgie i spying. Men også fri for julefrokost. Det kunne jeg leve med, tross alt.

Det vil si. Det var helt til beskjeden fra hjemgården (julefeiringens vugge i min familie) kom. Sengeklærne i vaskemaskinen ble satt på i går formiddag, og hadde ingen sammenheng med sykdom. De andre funnene som jeg hadde sett på som klare indisier om alvorlig sykdom falt også. Istedenfor hadde paranoiaen sabotert årets fineste frokost. Det kom aldri mer enn hostekuler (men jeg unnskylder meg fortsatt innvending med at det ikke var fullgode svar om bøtta og t-skjorten). Uansett, jeg ble en julefrokost fattigere.

God jul og varme juleklemmer fra sabotøren