- Jeg driter i hva du gjør, men gjør det fort og gjør det NÅ!

- Jeg driter i hva du gjør, men gjør det fort og gjør det NÅ!

1. juledag har akkurat bikket 12 på formiddagen og jeg tror faktisk at jeg skal dø. Det er ikke noe jeg bare sier heller, det kjennes sånn ut.

Og jeg vet at jeg tenkte tanken, for på Facebook hver eneste romjul kommer minnet om da jeg spurte hele internett om man kan dø av tannpine.

Det hjalp ikke akkurat at en venn fant en artikkel som hevdet at jo, det kan du faktisk.

Som Ludvig i Flåklypa så poengtert sa det, at det går an å få så vondt. At det er mulig å få så inn i gamperæva vondt som tannpine kan levere.

Jeg sitter i stolen og klamrer meg til en Imsdalflaske med kaldt vann. Et påfyll annenhvert minutt er det eneste som gjør at jeg ikke svimer av. Det er nå jeg faktisk ikke skjønner hvordan det var mulig å leve før tannbørsten, tanntråden, tannkremen og ikke minst tannlegen med sprøyter fulle av bedøvelse, deilig bedøvelse.

Følelsen av konsentrert djevelskap forsvinner litt etter litt. Vanligvis så trakter jeg ikke akkurat over å bli stukket med sprøytespissen i munnen, men jeg sverger på at min reddende engel Alexander kunne stukket meg 20 ganger uten at jeg hadde brydd meg.

Det er faktisk ikke tull, gjør det bare vondt nok, så kan det som virker litt skummelt ellers bli en bagatell.

En annen ting som min tannverk så langt i livet har vært en ekspert på, er å komme når det passer abslutt verst. Denne kom som nevnt så nært den helligste av helligdager som mulig.

Jeg har også hatt en konserttur til Oslo mildt sagt preget av tannpine, men det var sikkert like greit. Det ble lite tøv og tull med gutta, men rett på hotellrommet for å synes synd på meg selv i stedet.

En gang måtte jeg faktisk trekke en allerede rotfylt tann dagen før jeg skulle spille konsert, fordi det var blitt betent under den.

Da føler man at universet er temmelig langt unna å spille på lag, når en tann som allerede er stein dau faktisk klarer å vekke til live smerter som rivaliserer det å se Arsenal vinne ligaen, å sparke lilletåa i dørkarmen og å skli av sykkelpedalen på fullt pådrag.

Men Alex satte også den i perspektiv for meg da han fikk høre at den måtte ut.

- Nei svarte heller, den rotfyllinga var en av de fineste jeg har gjort.

Snakk om å ta ære i sitt eget håndverk. Men han er heldigvis min gode venn, og ikke bare i nøden.