Ytringsfriheten er hellig, men selv ikke den er ubegrenset

Denne uka sitter en bestemor fra Indre Salten som tiltalt i Salten og Lofoten tingrett.

I løpet av de fem dagene som er satt av til saken, skal det komme fram om hun har brutt loven etter å ha lagt ut 33 videoer hvor hun kommer med sterke påstander mot far og farfar til hennes barnebarn, og mot ansatte i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved Nordlandssykehuset.

Kvinnen mener å holde seg innenfor det som ytringsfriheten verner om, mens påtalemyndigheten mener hun har brutt straffelovens § 267: for gjennom offentlig meddelelse å ha krenket privatlivets fred.

Uansett hvilket utfall denne rettsaken vil ha, må man regne med at det kommer til å bli anket. Den tiltalte kvinnen har allerede sagt at hun kommer til å anke om hun blir dømt, og det er naturlig å tro at det samme gjelder for påtalemyndigheten om de skulle tape saken.

Dette er et område som til nå har hatt en mangel på presedens, fordi lovverket ikke er tilpasset den tiden vi lever i i dag, med den enorme rekkevidden og potensielt skadepotensiale som sosiale medier har gitt.

Derfor er det ekstremt viktig at det kommer en prinsipiell avklaring for hva man kan tillate seg på nett, og om offentlige ansatte ikke har noen form for vern mot alvorlige beskyldninger, kun fordi de er ansatte i den jobben de har.

I en tid der sosiale medier gir hver enkelt borger en potensiell megafon til hele verden, er det essensielt at vi som samfunn tør å diskutere hvor grensene for ytringsfriheten faktisk går. Det er bred enighet om at ytringsfriheten er en grunnpilar i demokratiet vårt – den er vernet i Grunnloven og tillater borgere å kritisere maktutøvelse og urett. Men ingen frihet er absolutt. Ikke engang denne.

Hvor linjen i sanden går, bør denne rettssaken være med å bestemme.