- Vi kan faktisk ikke vokse oss ut av klimakrisen

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

«Alle vil vi skal leve her, men ingen vil ha et snev av negative konsekvenser knyttet til det». Dette åpner Helge Simonsen med i sitt synspunkt.

Joda. Vi aksepterer masse negative konsekvenser med å bo her. Været ikke minst. Vi aksepterer dårlig kollektIvtilbud, dårlige veier, lang, kald vinter og kort, men ikke fullt så kald, sommer. Vi tåler mye.

Vi tåler det fordi vi har noe annet, mer verdifullt enn caféer på hvert hjørne. Mer verdifullt enn det jeg vil kalle bykultur. VI har en storslått natur og en kultur på å bruke den. «Vi må vokte oss for å ende opp med et samfunn som ikke klarer å følge opp den standarden vi har vent oss til».

Denne voldsomme iveren etter å bygge vindkraft handler ikke om å opprettholde «den standarden vi har vendt oss til». Det handler om vekst, og denne veksten er det stadig flere som innser er et større problem for klimaet enn fraværet av vindturbiner i Salten. Å tro at vi kan fortsette denne veksten og samtidig berge klimaet, er virkelig å «gå baklengs inn i fremtiden». Da ser vi nemlig bakover, på gårsdagens løsninger, samtidig som vi går fremover inn i en tid som krever morgendagens løsninger.

Så til de som tror at disse utbyggingene vil komme oss til gode. Det som så langt er blitt produsert av vindkraft i Norge, har stort sett blitt eksportert til Europa. Ca 13 TWh produseres årlig med vindkraft. I 2022 hadde vi en nettoeksport på 12 TWh. I 2023, nesten 18 TWh.

Når da linjenettet mellom nord og sør forsterkes, vil all kraft produsert her oppe bli en del av det europeiske kraftmarkedet. Dette vil igjen føre til harmonisering av kraftprisene, noe som betyr like dyr strøm her som i resten av Europa. Når det skjer, er det lite sannsynlig at noen av de bedriftene som sier at de vil etablere seg her, faktisk gjør det. Da vil strømmen koste det samme i andre land med atskillig lavere lønninger og etableringskostnader. Når da markedet og kapitalen skal styre dette, vet vi hva de ønsker. Størst mulig avkastning på innskutt kapital. Det får de ikke her oppe.

Verdiskapningen skjer der strømmen brukes, ikke der den produseres. Skal vi da bygge ned vår felles natur for å stimulere til verdiskapning i Europa? Til mer vekst? Til den samme veksten Naomi Klein i sin bok, «This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate” peker på som klimaets aller største trussel.

Og ja, Helge Simonsen. Vi må ofre noe for å berge klimaet. Men da må vi ofre noe som vi har anledning til å ofre. Noe som faktisk tilhører oss. Vår komfort, vårt behov for økt kjøpekraft, stadig større TV-er eller flere sydenturer. Den veksten som er den største trusselen mot klimaet.

Men å ofre våre barn og barnebarns naturarv for å sikre denne veksten, kan jeg ikke se at vi har anledning til.

Spesielt ikke når dette offeret stort sett kun vil bidra til verdiskapning i Europa og stimulering av den nevnte veksten som er i direkte konflikt med våre mål om å hindre en overoppheting av kloden. Det er nemlig behovet for vekst som kommer til å knekke jordkloden. Ikke fravær av vindturbiner i Salten.

Klarer vi å akseptere at en fortsatt vekst ikke er bærekraftig, vil vi ikke trenge en eneste vindturbin i vår natur. Så må vi spørre oss selv følgende spørsmål: Er det moralsk riktig å ofre våre barn og barnebarns naturarv for å stimulere til verdiskapning i Europa? For å stimulere til en vekst vi vet ikke er bærekraftig?

Dette er et verdivalg, og vi trenger ikke en konsekvensutredning for å ta et verdivalg.

Kjetil Sørbotten
Motvind Nordland