- Våg å bli skuddsikker

I løpet av et halvlangt liv har jeg hatt mange opplevelser. Noen gode, noen hjerteskjærende vonde, slik du som leser dette sikkert også har hatt. Det er disse toppene og dalene vi husker best.

Det er ikke dagene der alt er på det jevne som setter spor. Det er ikke de vi lærer noe av. Det er kontrastene i livet som former oss.

I går var jeg på et foredrag på Fauske kino gjennom jobben. I to uker har kinosjef Mathias Lundteppen og jeg jobbet for å få til direktestrømming av foredraget på Saltenpostens nettside. Mathias sørget for at kvaliteten ble perfekt, det hadde jeg ikke klart alene, det er hvert fall helt sikkert.

«Sterke menn gråter også» het foredraget. Og kanskje var det et av de viktigste som noen gang har blitt holdt i Fauske kino. Heldigvis var både Trine Stenvold, Isak Bø Rørnes og foredragsholderne enige i at budskapet var så viktig at det burde nå ut til langt flere enn de som rakk å sikre seg billett.

På scenen sto bryteren Felix Baldauf, hans bestevenn og medforfatter Even Karpuz, etterfulgt av Kay Roger Pettersen. I salen satt hans kone Evelyn, alle hans nå voksne barn og svigerbarn.

De delte historier fulle av smerte, håp og lærdom. Det var sterkt. Brutalt rått, og helt vanvittig modig.

Felix sa noe til meg da jeg intervjuet dem før de gikk på scenen, og det traff meg rett i hjertet:

«Da jeg var åpen om alt jeg hadde bygd en fasade rundt, da var jeg fri. Jeg ble skuddsikker.»

Skuddsikker.

Det ordet festet seg, det ga gjenlyd i hodet. Det beskrev noe jeg alltid har kjent på, men aldri har funnet de rette ordene til å forklare.

Jeg deler ofte åpent om mitt eget liv. Noen mener jeg ikke burde. At det kan slå tilbake på meg. At noen kan bruke det mot meg. Men jeg har alltid ment at det er bedre å være ærlig, eller å kalle en spade for en spade når det passer seg sånn.

Men skuddsikker, det beskrev noe jeg alltid har kjent på når babla har gått fritt, og Kay Roger Pettersen fulgte på med en viktig setning som understreket det Felix sa:

«Skam tåler ikke dagens lys.»

Der og da ble det så innmari tydelig for meg.

Når du eier din egen historie, når du selv setter ord på det som er vondt, da mister det makten over deg. Ingen kan såre deg med noe du allerede har lagt åpent på bordet.

Så hvorfor er vi så redde for å slippe fasaden? 

Hadde det ikke vært befriende om vi bare kunne være oss selv, fullt og helt? 

Ikke alltid selvsagt, det er jo anledninger det passer mindre bra å ha et sammenbrudd. Men hvorfor svarer vi at alt er bra om en venn spør hvordan det går med oss, når sannheten kanskje er en helt annen?

Etter foredraget i går dro jeg hjem til et hus der to lykkelige hunder ventet på meg. Jeg hadde ingenting på planen, men kjente at dagen hadde vært lang. 

Jeg fyrte opp i bålpanna og lot flammene få selskap av tankene mine.

Mens jeg satt der og stirret inn i ilden, ringte mamma og pappa. Mamma spurte om jeg satt alene ved bålet.

Jeg måtte jo si ja. Men jeg var rask med å forsikre henne om at det var helt greit.

Og det var faktisk ikke løgn.

Det betyr ikke at jeg ikke kjenner på ensomhet. Det gjør jeg. Oftere enn jeg egentlig ønsker å innrømme. Og selv om jeg hadde behov for å være litt ensom i går, så betyr det ikke at den følelsen alltid er av positiv karakter. 

Jeg bor alene med to hunder. Jeg har ingen barn, og sannsynligvis vil jeg aldri få barn heller. 

Og selv om jeg trives med å bo alene, aldri kjeder meg og alltid har en rekke prosjekter på gang, så ligger den der rett under overflata. Denne vonde følelsen som aldri helt slipper taket.

«Er jeg egentlig god nok? Er jeg til bry hvis jeg sender en melding? Bør jeg droppe å ringe? Hun er sikkert opptatt. Skal jeg dra på besøk? Nei huff, hun blir sikkert å synes det er slitsomt om jeg kommer innom».

Sånne tanker sniker seg inn til stadighet. De er der selv om jeg blir forsikret om at andre ønsker at jeg skal komme på besøk eller ringe dem. 

Det er så slitsomt! Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha slike følelser av å ikke være god nok, redsel for å være til bry for andre.

Vi mennesker er sårbare. Vi lengter etter bekreftelse. Vi vil bli sett, og vi er ofte livredde for ensomhet. 

Du kan jo gjerne prøve å nekte for det, men vi er skrudd sammen sånn.

Så hvorfor er vi så redde for å innrømme det overfor andre? 

Akkurat dette brukte jeg noen timer på å fundere over i går, mens flammene knitret foran meg og ildfluene fra bålet strakk seg mot månen i mørket.

Jeg tror vi alle har godt av å følge Felix, Even og Kay Rogers eksempel:

Vi må våge å vise hvem vi er, både på godt og vondt.

Jeg heier på mer åpenhet. Mindre fasadebygging. Mye mer ekte menneskelighet. 

For hvis vi tør å snakke om det som gjør vondt, hvis vi våger å vise våre svakheter, da tror jeg de mister noe av makten disse følelsene har over oss.

Da blir vi, som Felix sa: skuddsikre.

...Og som Even sa så klokt før de gikk av scenen i går, så er det opp til oss hvilket samfunn vi vil ha. 

Ønsker vi at det skal være varmt og inkluderende, ja da må vi gjøre en innsats for at det skal bli nettopp det!

Jeg skal hvert fall gjøre min del. Og jeg oppfordrer deg som leser dette, til å gjøre din.