Økt sikkerhetspolitisk press krever mer innsats i Nordland

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i regionen har endret seg dramatisk de siste årene. Russlands angrepskrig mot Ukraina, kombinert med økt etterretningsvirksomhet fra Russland, Kina og Iran, setter våre nasjonale sikkerhetsinteresser på prøve. 

Nordland er spesielt utsatt for etterretningsaktivitet. Blant de mest åpenbare etterretningsmålene finner vi blant annet Andøya Space og Forsvarets drone-satsning på Andøya, Evenes kampflybase og Forsvarets operative hovedkvarter utenfor Bodø. 

Disse stedene er interesseområder for fremmed etterretning, og vi ser nå en økende og bekymringsfull aktivitet fra ulike aktører for å innhente informasjon.

Økt etterretningsvirksomhet

De siste to årene har det vært en utvikling, med overgang fra diskre innhenting til handlinger som fremstår som forstyrrelser med hensikt å skape usikkerhet, utføre skade, teste deteksjon og beredskap, i tillegg til å kartlegge sårbarheter.

I starten av krigen mellom Russland og Ukraina fikk politiet svært mange rapporteringer på mulige sikkerhetstruende hendelser som måtte undersøkes nærmere. Denne utviklingen ser vi fortsatt, og i 2024 registrerte vi mer enn 250 mulige sikkerhetstruende hendelser i Nordland og det er sannsynligvis store mørketall.

Det har vært registrert kabelbrudd på infrastruktur ved skjermingsverdige objekter her i nord, og vi har med ujevne mellomrom GPS-jamming og signalforstyrrelser ved Andøya Space, som gir utfordringer for både Forsvaret, øvrige beredskapsaktører og sivil aktivitet. Vi har flere eksempler på skip og private yachter med unaturlige seilingsmønster som beveger seg tett på militære anlegg og kritisk infrastruktur.

Norske myndigheter har innført begrensninger på hvilke havner som kan benyttes av russiske fartøy. Dette er et godt tiltak, men det kan forventes at trusselaktøren vil tilpasse seg den nye situasjonen.

 Samtidig vet vi at det er mange fartøy som seiler under andre flagg enn det russiske, men med besetning som i hovedsak består av russere. Disse opererer i de havnene de selv ønsker å anløpe, blant annet i forbindelse med mannskapsbytte. 

Mange av disse skipene opererer i havnene i Nordland – ofte de havnene som har nærhet til skjermingsverdige objekter. Og gjerne havner som har betydning for NATOs evne til logistikk på Nordkalotten. Denne praksisen skaper sikkerhetsutfordringer som ikke er tydelig nok adressert i dag, slik vi ser det.

Vi registrerer påfallende mange borgere fra land som er nevnt i nasjonal trusselvurdering, som observerer og fotograferer skjermingsverdige objekter. Noen av disse er nok uvitende turister, mens andre har vi grunn til å tro samler informasjon til etterretningsformål.

Innen akademia har vi sett eksempel fra blant annet Universitetet i Tromsø på at russisk etterretning har fått innpass i norske forskningsmiljøer. 

Dette er en utfordring alle universiteter, høgskoler og øvrige forskningsmiljøer bør ta på alvor. Vi har mange flinke ansatte og studenter med gode intensjoner, men det er utfordrende sett fra et sikkerhetspolitisk perspektiv, at disse har bakgrunn fra land som vi ikke har et sikkerhetssamarbeid med. 

Spesielt om det er studenter eller ansatte innen akademiske disipliner som sikkerhet og beredskap eller høyspesialisert teknologi.

Vi har eksempler på provokasjoner, der utenlandske borgere fra land som er nevnt i nasjonal trusselvurdering, begår handlinger som grenser mot kriminalitet. Der vi mener å se at intensjonen er å teste grensene og responsen til norsk politi, for deretter å binde opp ressurser i politiet for å etterforske disse hendelsene.

 Når hendelsene blir mange nok, og politiet ikke gjør funn som bidrar til å ansvarliggjøre noen, er dette egnet til å svekke tilliten til norsk politi. 

På den måten kan fremmed etterretning oppnå ett av hovedmålene med operasjonen – nemlig å svekke tilliten til norske myndigheter. Hybride trusler som er uklare og utspiller seg i grenseland mellom PST, politiet og Forsvarets ansvarsområde er i økende grad en trussel for samfunnet.

Formålet er nettopp å skape støy og øke risiko for at det ved oppdukkende hendelser naturlig stilles spørsmål med innblanding fra fremmed stater. Å håndtere dette fordrer tverretatlig samarbeid og koordinering på nye måter.

Bekymringer i tiden fremover

For politiet er denne situasjonen utfordrende. Økende aktivitet mot åpenbare etterretningsmål i Nordland setter politiet på prøve, og utviklingen viser at flere av hendelsene det siste året er mer alvorlige. 

De fremstår som mer reelt sikkerhetstruende og krever politiressurser for å avverge, stanse, undersøke, ansvarliggjøre eller videreformidle til andre aktører, både innen beredskapsorganisasjonene, akademia og sivile bransjer.

Politiet er også bekymret for bruk av sivile og kriminelle aktører som betales av fremmede stater for å innhente informasjon, gjøre tilnærmingsforsøk mot forsvarsansatte og sivile, eller har til hensikt å begå skadeverk eller sabotasje. I tillegg utgjør mer samarbeid mellom Forsvaret og sivile aktører en økt sårbarhet for innsidetrusler.

Forsvaret investerer store summer i å ruste opp og bygge ut militære anlegg og installasjoner, særlig i nordre Nordland. Og alle aktører - både Forsvaret, kommunene, næringslivet, innbyggerne og våre allierte - har legitime forventninger til at politiet skal gjøre sin del av jobben for å håndtere sikkerhetsutfordringene. 

Men sivilsamfunn og politiets ressurser i de samme områdene er begrensede og spredt over store avstander, med de følger det har for både responstid og kapasitet. Politiet har utvilsomt ansvaret for å forebygge og håndtere sikkerhetstruende hendelser, men dette er nasjonale sikkerhetsutfordringer i en helt annen skala enn våre ressurser er dimensjonert for.

Vårt gode samarbeid med Forsvaret, PST og andre aktører er avgjørende for å sikre en helhetlig respons. Men gitt det utfordringsbildet vi nå ser, med økning i antall sikkerhetstruende hendelser og flere hendelser som påvirker, forstyrrer og opptar våre ressurser, er det grunn til å stille spørsmål ved om politiet er godt nok rustet til å håndtere alle oppgavene som den sikkerhetspolitiske situasjonen krever.

Det er ikke nødvendigvis påvirkningsaktivitetene i seg selv som er truende, men de skadene som dette kan påføre oss som stat og samfunn. Skal befolkningens høye tillit til politi og offentlige myndigheter opprettholdes, er det avgjørende at politiet settes i stand til å møte de fremtidige utfordringene.