Monica gir stafettpinnen videre

Etter noen år som spaltist sender jeg stafettpinnen videre. 

Jeg har vært innom hverdagslige tema på godt og vondt. Det er jo til syvende og sist hverdager vi har mest av.

Den siste tiden har media her i Salten fokusert på dårlig kommuneøkonomi og trusler om nedleggelse av behovet for ungdom og eldre.

Her inni fjord’n var det igjen sykehjemmet som var truet. Med et glødende engasjement fra mine kollegaer på hjemmet, pårørende, samt folk fra bygda, lyste Misvær sentrum opp med hundrevis av fakler i fakkeltog mot nedleggelsen. Bygda ble igjen opplyst og appeller ble holdt. I dag leser jeg at hjemmet er reddet - for ente gang, men neppe siste gang.

Det gjør noe med en som står i jobb og har en trussel på skuldra om nedleggelse. Klarer en å stå i det, år etter år, bruke energi på å støtte seg selv og sine kollegaer og ikke minst trygge beboerne og fortvilte pårørende?

Det er kun den som opplever dette som kan svare på det.

Det virker til tider som om alt skal sentraliseres. Vi som har valgt å bo her på bygda, bor jo her av en grunn.

Når det i tillegg er kommet flere unge barnefamilier som har valgt å bosette seg her må det jo være liv laga.

Her er små forhold, «alle kjenner alle», bygdedyret eksister, her, som på andre steder. Vi har puber, kulturscene, frisør, smoltanlegg og kjøttbedrift, lege, kafeer og et stort sang- og musikkliv og håper på at en ny matbutikk snart blir bygget. Ungene har mange fritidstilbud og det er godt å dra pusten her.

Jeg håper at sykehjemmet her og andre steder blir holdt liv i. Vi lever lenger, blir sykere å det å stå i kø for sykehjemsplasser er blitt et fremmedord. Jeg jobber selv i hjemmetjenesten og har gjort det i 25 år.

Vi ser at behovet for sykehjemsplasser har økt, og kriteriet for å få en plass er umåtelig stort og vanskelig. I dag må folk omtrent være «døende» før de får plass. Når de endelig får seg en plass er de så skrøpelig/hjelpetrengende som igjen resulterer i ert tungt belegg på sykehjemmets ansatte.

Vi har lest i aviser at pårørende er slitne og oppgitte, personell er slitne og gruer seg for å gå på jobb. Vi lever i et rikt land, og i et annet århundre og likevel føles det til tider at mye var bedre før i tida.

Er det så vanskelig å gi litt omsorg til noen som trenger det?

Å være til stede, eller har menneskene nok med sitt?

Livet er i mange perioder en tøff kamp. Både i ens indre liv og ytre.

Sykdom, uro, uforutsette hendelser, tøffe relasjoner og nederlag er noe av de tøffe tingene mange av oss strever med. Likevel lever mange av oss med et pågangsmot og en styrke en ikke visste en var i besittelse av. Av og til kan en berolige seg selv med at det er naturlig å kjenne på frykt, engstelse og sorg. Jeg har møtt mange pårørende i min jobb og jeg er selv pårørende.

Et lite hjertesukk; er vi egentlig flinke nok til å ivareta pårørende?

Det finnes ingen brukermanual for å leve det livet du har fått, som du kan slå opp i når du får verden i hodet. Veien blir faktisk til mens en går.

En liten påminner; Livet snur sinnsykt fort, nyt hverdagen, vær takknemlig for det du har og det du får til, vær til stede, bruk galgenhumor, si det som skal sies og gjør det.

En kjent filosof har sagt; vær snill. For alle du møter kan kjempe en hard kamp.

Takk for meg og jeg ønsker alle ei fin førjulstid.